LUTHERS SALMER SOM BØNN(1)

av Arve Brunvoll

 
Slottskyrkja i Torgau

1. ER LUTHERS SALMER BØNN?

Så langt jeg kan se, inneholder ikke Luthers forfatterskap spesielle overveielser til temaet "Salme og bønn". Jeg tror heller ikke at det ville lønne seg å bruke mye energi på å lete etter eventuelle enkeltuttalelser til temaet. Det vil være mer fruktbart å spørre etter Luthers forståelse av bønn generelt, for så på denne bakgrunn å studere selve Luthersalmene.

Dersom vi med vår problemstilling ville undersøke Luthers salmer med utgangspunkt i en snever forståelse av bønn, ville forsøket gå galt fra begynnelsen av. Vi kunne riktignok dele inn salmene i forskjellige kategorier etter form og på denne måten også finne et antall bønnesalmer. Da ville imidlertid sikkert avgjørende perspektiv gå oss forbi.

2. LUTHERS FORSTÅELSE AV BØNN

2.1. Definisjonen av bønn.

Når vi undersøker Luthers terminologi, viser det seg at Luther på den ene siden kan benytte "bønn", hhv. "oratio" i en snever forstand som synonymt med begjæring . På den andre siden benyttes "bønn" i en videre forstand, som ikke bare omfatter begjæring, men også lovprising og takksigelse.(2)

Det dreier seg her ikke om en vaklende terminologi, men om en terminologisk åpenhet som står i indre sammenheng med Luthers tanker, og som er nødvendig også for oss, dersom vi vil forstå Luthers bønner og salmer.

2.2. Gjerning og bønn.

Luthers forståelse av bønn framgår ikke bare av definisjonen av et ord, men først og fremst av hvordan han ser på forholdet mellom bønn og andre fenomen i det kristne liv.

Skjønt Luther kjenner og i en viss forstand bekrefter Hieronymus' ord om at "alle de troendes gjerninger er bønn", betyr det for ham åpenbart ikke at en kan skifte ut bønn med gjerning, som i en moderne-sekularistisk aktivisme.

Når også Luther kan betrakte de troendes gjerninger som bønn, ser han på tankene og troen som bestemmer dem, og som gir gjerningene en ekstra karakter av bønn. Slik kan også Luther si seg enig i ordet "Wer trewlich erbeitet, der bettet zwifeltig"(3)

, fordi den som gjør det,

in seiner erbeit Gott furchtet und ehret und an sein gebot denckt... Und solche gedancken und glauben machen on zweivel aus seinem werck ein gebet und lobopffer dazu.(4)



I denne forstand kan Luther tale om "einem stettigen gebet", en bønn "on unterlas".(5)

Denne bønn er uopphørlig, som pulsslaget, så lenge mennesket lever:

Wo ein Christ ist, da ist eigentlich der heilige Geist,der da nichts anders thut, denn jmerdar betet, Denn ob er nicht jmerdar den mund reget oder wort machet, dennoch gehet und schlegt das hertz (gleich wie die puls adern und das hertz im leib) on unterlas mit solchemn seufftzen: Ah, lieber Vater, das doch dein name geheiligt werde, dein Reich kome, dein wille geschehe bey uns und jderman etc. Und darnach die püffe oder anfechtung und not herter drucken und treiben, darnach gehet solch seufftzen und bitten deste stercker auch mündlich, Das man keinen Christen kan finden on beten so wenig als ein lebendigen menschen on den puls.(6)



Dette betyr imidlertid ikke at bønnen mister sitt bestemte sted. Tvert om. Luther vet at bønnen stadig er utsatt for trusselen om å bli oppslukt av hverdagens gjerningen. Derfor fordrer bønnens viktighet at alt annet blir lagt til side for denne bønns skyld:

ERstlich, wenn ich füle, das ich durch frembde geschefft der gedancken bin kalt und unlustig zu beten worden, wie denn das fleisch und der teuffel allwege das gebet wehren und hindern, Neme ich mein Pselterlein, lauffe jnn die kamer oder, so es der tag und zeit ist, jnn die kirchen zum hauffen und hebe an, die Zehen gebot, den Glauben und, darnach ich zeit habe, ettliche sprüche Christi, Pauli oder Psalmen mündlich bey mir selbs zu sprechen, aller ding, wie dei kinder thun.(7)

2.3. Lære, bekjennelse og bønn.

For Luther er det betegnende at han vil forstå bønnen i dens sammenheng med hele den kristnes åndelige liv. Derfor vil han heller ikke avgrense bønnen fra de andre fenomen i dette åndelige liv ved en snever definisjon.

Dermed kan "bønn" tilnærmelsesvis være ensbetydende med "gudstjeneste" og omfatte mer enn det som i det ytre har begjæringens form. Om Hannas gudstjeneste i templet, sier Luther:

Das ist nu das ander stück gottisdienst, darynnen die seel gott geopffert wirt, gleychwie der leyb ym fasten. Und wirt durch gebet auch vorstanden nit alleyn das mundlich gepett, ßondern alles, was die seel schafft ynn gottis wort, tzu hören, tzu reden, tzu tichten, tzu betrachten etc. Denn gar viel psalmen werden ym gepett gesprochen, darynnen doch kaum drey verß ettwas bitten, die andern sagen unnd leren ettwas, straffen sund, reden mit gott, mit yhm selb und mit den leutten.(8)



Hos Luther foreligger det vel her ikke en vilkårlig bruk av ordet "bønn", men et bevisst uttrykk for hans gudsforståelse. Slik vurderer V. Vajta det i en annen sammenheng: "En må betrakte Luthers bønn i gudstjenesten som en dimensjon ved hele ordningen".(9)



Dette perspektiv bestemmer også Luthers utsagn om bønn som kirkens kjennetegn i Von den Konziliis und Kirchen:

Zum sechsten erkennet man eusserlich das heilige Christliche Volck am gebet, Gott loben und danken öffentlich. Denn wo du sihest und hörest, das man das Vater unser betet und beten lernet, auch Psalmen oder Geistliche lieder singet, nach dem wort Gottes und rechtem glauben, Item den Glauben, Zehen gebot und Catechismum treibet öffentlich, Da wisse gewis, das da ein heilig Christlich volck Gottes sey. Denn das gebet ist auch der theuren heilthumb eins, dadurch alles heilig wird, wie S.Paulus sagt. So sind die Psalmen auch eitel gebet, darin man Gott lobet, dancket und ehret, Und der Glaub und Zehen gebot, auch Gottes wort und alle eitel heilthum, dadurch der Heilige geist das heilige volck Christi heiliget. Aber wir reden vom gebet und gesenge, das verstentlich ist, daraus man lernen und sich bessern kan, Denn der Münche, Nonnen, Pfaffen lören ist kein gebet, auch kein Gottslob, Denn sie verstehens nicht und lernen nichts draus, Thuns also hin, wie ein Eselserbeit, umb des bauchs willen, und wird gar kein besserung, noch heiligung, noch Gottes wille darin gesucht.(10)





Et beslektet perspektiv kommer til uttrykk i Luthers spesielle undervisning om bønnen i Betbuchlein 1522, i katekismen fra 1525 og i Eine einfaltige Weise zu beten... 1535. Her knytter Luther på en egenartet måte sammen De ti bud, trosbekjennelsen og Fadervår:

Alßo leren die gepot den menschen seyn kranckheyt erkennen, das er sihet und empfindet, was er thun und nit thun, lassßen und nit lassen kan und erkennet sich eynen sunder und boßen menschen. Darnach helt yhm der glawb fur und leret yhm, wo er die ertzney, die gnaden finden sol, die yhm helff frum werden, das er die gepott halte. Und tzeygt yhm gott und seyne barmhertzickeyt ynn Christo ertzeygt und angepotten. Zum dritten leret yhm das vater unßer, wie er die selben begeren, holen und zu sich bringen soll, nemlich mit ordentlichem, demütigem, trostlichem gepett, ßo wirts yhm geben, und wirt alßo durch die erfullung der gepot gotis selig. Das sind die drey dingk yn der gantzen schrifft.(11)



I denne teksten kommer Luthers forståelse av bønnen tydelig fram. Bønnen er ikke tillegg til et eller annet locus (punkt) i troen, men derimot sammenfallende med troen. Bønnen er så å si hånden som den troende mottar Guds nåde og barmhjertighet med. Den troendes svar i bønnen er målet også for meditasjonen over budene og trosbekjennelsen.(12)



Det som er sagt ovenfor, viser til en nær sammenheng mellom de tre "stykkene" i katekismen: Bud, trosbekjennelse og bønn. Sett fra et bestemt synspunkt blir selve denne oppdelingen av katekismeinnholdet i tre "deler" bare en relativ oppdeling. De samme tekstene kan benyttes på flere måter, nærmere bestemt kan alt bli bønn.

Også budene kan, på flere måter, bli bønn:

Wenn ich aber zeit und raum habe fur dem Pater noster, so thu ich mit den Zehen geboten auch also und hole ein stück nach dem andern, damit ich ja gantz ledig werde (So viel es müglich ist) zum gebet, Und mache aus einem jglichen Gebot ein gevierdes oder ein vierfaches krentzlin, Als: Ich neme ein jglich Gebot an zum ersten als eine lere, wie es denn an jm selber ist, Und dencke, was unser Herr Gott darinn so ernstlich von mir fordert, Zum andern mache ich eine dancksagung draus, Zum dritten eine beicht, Zum vierden ein gebet, nemlich also oder mit der gleichen gedancken und worten:...(13)



I denne teksten går Luther utførlig fram og viser hvordan vi kan bruke De ti bud. Ifølge Luther er det virkelig slik at alle tekster i meditasjonen kan bli bønn. Å vise hvordan dette kan skje i hvert enkelt tilfelle, ville være en uendelig oppgave:

Vom Glauben oder heiliger Schrifft ist hie nicht zu sagen, denn das were ein unendlich ding. Wer geubt ist, kan hie Wol einen tag die zehen gebot, den andern einen Psalm oder ein Capitel aus der Schrift zu solchem feurzeug nemen und jnn seinem hertzen damit feur auffschlagen.(14)



Detter fastslår også Vajta:

"Utover dette ble for ham i en viss forstand hele Bibelen, men spesielt Salmenes bok, en bønnebok. Guds ord preket og bedt var en uunnværlig del av den kristne gudstjeneste. For Luther ble resultatet således en bønn "uten opphold", noe som sprengte en altfor snever definisjon av bønn. Oratio, meditatio og tentatio blir til et hele og danner bakgrunn for en teologi som omfatter hele det åndelige liv."(15)



Mahrenholz forstår Luther på samme måten: "Slik er det å tenke over en bibeltekst, altså den meditative utleggelse av Skriften, for Luther alltid samtidig en bønn."(16)





3. FØLGER FOR FORSTÅELSEN AV SALMEN SOM BØNN.

For vår forståelse av Luthers salmer er betraktningene ovenfor av stor betydning. Således vil en oppdeling av Luthers salmer i kategorier, som f.eks. "læresalmer", "bekjennelsessalmer" og "bønnesalmer", slett ikke treffe Luthers forståelse av bønnen.

På denne bakgrunn må vi kunne si at til og med Luthers "Dies sind die heilgen zehn Gebot" (EKG 240)(17)

kan ha en firfoldig bruk, som alle kan regnes til bønnen i meditativ betydning: "som en liten lærebok, som en liten salmebok, som en liten skriftebok, som en liten bønnebok".(18)



En snever og formal definisjon av bønn med hensyn til Luthers salmer ville være mislykket allerede av den grunn at en slik definisjon ikke ville la seg anvende på "mønsteret" for den kristne sang, den bibelske salme. Den ville overse den karakter av bønn som store deler av Salmenes bok har, jfr. utsagnene om salmene ovenfor.

Likevel vil vi ikke nekte for at salmene har forskjellig karakter, d.v.s. at noen er mer læresalmer og andre er typiske bønnesalmer. Det har ikke bare med innholdet, men også med salmens form å gjøre, f.eks. om den har form av en tiltale til Gud eller ikke. Ser vi etter, finner vi imidlertid straks at Luther i sine salmer, som også forfatteren av flere gammeltestamentlige salmer, innenfor en og samme salme ofte benytter seg av en adressatveksel. Det kan neppe bety at bønnen i en bønnesalme opphører i et par strofer når adressaten ytre sett ikke er Gud. Et eksempel er lovsangen til inkarnasjonen, "Gelobet seist du, Jesu Christ" (EKG 15)(19)

, hvor, etter den ytre form, bare den første strofen ville være en lovsang til Kristus, mens de andre strofene ville være en forkynnelse for menneskene. En slik oppdeling er utilfresstillende. Som i salmene veksler formen mellom forkynnelse, oppfordring til lovprisning av Gud og lovprisning rettet direkte til Gud. Etter vår oppfatning dreier det seg her mer om forskjellige sjikt i salmen enn om en egentlig veksling av adressat.

Når det dreier seg om Luthers salmer som bønn, handler det altså om et mulig perspektiv på hele Luthers sangverk, og vi kan ikke i utgangspunktet utelukke en del av materialet.

4. SALMEN SOM MUSIKALSK UTFORMING AV BØNNEN.

4.1. Musikken som formelement for fellesbønnen.

Bønnen hører til den enkelte kristnes privatliv, såvel som til det huslige fellesskap og menighetens fellesskap. Luther forfatter gudstjenestelige bønner, han underviser om bønnen i husandakten og om bønnen "på kammerset". Prinsipielt er det ingen forskjell mellom disse formene for bønn. Wertelius snakker om en "vekselvirkning mellom den enkeltes bønn og hele kristenhetens bønn ".(20)

Med Luthers egne ord heter det:

Darumb nach der rechten ordenung der liebe sollen wyr am aller meysten vor die Christenheyt bitten. Daran wyr meher thun, da vor unsselbst bitten. Dan als Chrysostomus sagt, Wer vor die gantz Christenheit beth, vor den bit wyder die Christenheit. Ja eben yn dem selben bit er mit der Christenheit vor sich selbst. Und nit ein gut beet ist, da einer fuer sich allein bittet.(21)



Det ville ikke gi noen mening å betrakte Luthers salmer som tilhørende enten den felles eller den private bønn. Salmene kan synges i kirken, på markedsplassen, i huset ved bordet, i den enkeltes kammers. Den enkelte og menigheten synger alltid sammen.

Allikevel har fellesbønnen en viss forrang:

Man kan und sol wol uberal, an allen orten und alle stund beten, Aber das Gebet ist nirgend so krefftig und starck, als wenn der gantze hauffe eintrechtiglich mit einander betet.(22)



Sangen står i et speielt forhold til denne fellesbønnen. Oftest framføres jo bønnen av en enkelt person i den felles gudstjeneste, på vegne av menigheten. Det spesielle med musikken er at den gjør det mulig å la den felles bønnen lyde i forsamlingen. Oskar Söhngen gjør oppmerksom på hvor ofte Luther i sine bordtaler uttrykker sin forundring over at to mennesker riktignok ikke kan tale samtidig, men jo kan synge samtidig.(23)



4.2. Musikken som affektivt element i bønnen.

Finnes det et spesielt forhold mellom bønn og sang, hhv. det å synge? Tilføyer den poetiske form, hhv. musikken, noe til bønnen?

Til den poetiske form på Luthers salmer, sier Ulrich S. Leupold: "Luthers hymns were meant not to create a mood, but to convey a message.. They were a confession of faith, not of personal feelings."(24)



Leupold ser her en avgjørende motsetning til romantikkens sanger. Når det dreier seg om individets følelser, er det naturligvis riktig. Mer tvilsomt er det om et så absolutt skille mellom sinnsstemning, eller affekt, og formidling av et budskap, kommer til rette med Luthers oppfatning, særlig hans oppfatning av musikken.

Det blir stadig hevdet at Luthers liturgiske og hymnologiske anstrengelser bare hadde en pedagogisk hensikt, jfr. hans overveielser i Den tyske messe og utsagnene i fortalen til Wittenberg-salmeboken av 1524. Han ville gjerne at ungdommen "der bul lieder und fleyschlichen gesenge los werde und an derselben stat ettwas heylsames lernete".(25)

Dette ville imidlertid bare være den ene linjen i Luthers tenkning. Overhodet er det et spørsmål om et slikt pedagogikkbegrep, hvor den poetisk-musikalske form som pedagogisk hjelpemiddel bare står i en ytre relasjon til det formidlede læreinnhold, er på sin plass når det gjelder Luther.

I Dictata super Psalterium 1523-16 overveier Luther forholdet mellom forstand og affekt med hensyn til sangen:

Nota,quod cantare et dicere differunt, quod psallare vel psalmum dicere et tantummodo intellectu agnoscere et docere. Sed vocem addendo fit cantus, que vox est affectus. Sicut ergo verbum est intellectus, sic vox ipsius affectus.(26)



Denne forståelse av musikken er ikke bare den unge Luthers. Skjønt terminologien skifter, kommer det intime forhold mellom ord og musikk til uttrykk også den modne Luther:

Solchen hertzen ist der Psalter, weil er den Messiah singet und predigt, ein süßer, tröstlicher, lieblicher Gesang, wenn man gleich die bloßen wort, on noten, daher lieset oder saget. Doch hilft die Musica, oder noten, als ein wunderlich Creatur und gabe Gottes seer wol dazu, sonderlich wo der hauffe mit singet, und fein ernstlich zu gehet.(27)



Musikkens rolle ved tilegnelsen av ordet understrekes også i "Vorrede zu den Begräbnisliedern" 1542:

Das also solcher schöner schmuck der Musica in rechtem Brauch jrem lieben Schepffer und seinen Christen diene, Das er gelobt und geehret, wir aber durch sein heiliges wort, mit süßem Gesang ins Hertz getrieben, gebessert und gesterckt werden im glauben. Das helffe uns Gott der Vater mit Son und heiliger Geist, Amen.(28)



Det er interessant å sammenligne denne undersøkelse av Luthers musikkanskuelse med Geoffrey Wainwrights antropologiske overveielser. Om forholdet mellom religion og poesi påstår Wainwright: "It is towards poetry that the ecstatic reason.. of the religious believer presses when it comes to speech".(29)

Forståelsen av sangen som tegn på det integrerte menneske i gudstjenesten er av teologisk betydning:

The anthropological point that is of significance for theology is that singing clearly demonstrates worship - and therefore the divine kingdom and human salvation - to be an affair of the whole person, mind, heart, voice, body.(30)



Den gjensidige tiltrekningen mellom evangelium og musikk er hjertesaken i Luthers musikkanskuelse. Slik kan Luther si om den førreformatoriske tyske versifisering av påskeantifonen Veni sancte spiritus, reple tuorum corda fidelium (første strofe av Luthers salme "Komm Heiliger Geist, Herre Gott", EKG 98), at både ord og melodi var laget av Den hellige ånd.(31)

Musikkens betydning nettopp i kirkesangen kommer også til uttrykk i Luthers råd til den anfektede Matthias Weller om å fordrive djevelen med sang og spill, nærmere bestemt Tedeum og Benedictus.(32)



5. HOVEDASPEKT VED BØNNEN, SLIK DE KOMMER TIL UTTRYKK I LUTHERS SALMER.(33)



5.1. Lovprisningen av Gud.

Det må ikke overses at Luther oversatte til tysk flere av de viktigste oldkirkelige Guds-og Kristushymner. Det gjorde han selvfølgelig ikke av nød eller som en bisak. Han mener det alvorlig med sitt Tedeum, "Herr Gott, dich loben wir" 1529, med sine vakre Kristushymner fra året 1524, "Nun komm der Heiden Heiland" (Veni redemptor gentium) og "Christum wir sollen loben schon" (A solis ortus cardine) såvel som med vesperhymnen til den treenige Gud, "Der du bist drei in Einigkeit" (O lux beata Trinitas). Det kan ikke være noen tvil om at også i disse oversettelsene kommer Luthers trinitetsteologiske og kristologiske anliggende genuint til uttrykk. Allikevel bør vi bruke Luthers orginale salmer som målestokk.

Som i de bibelske salmene gjelder lovprisningen av Gud især Gud i hans gjerninger. Som eksempel nevner vi "Wär Gott nicht mit uns diese Zeit" (EKG 192) og "Es wolle Gott uns gnädig sein" (EKG 182). Også trosbekjennelsessalmen "Wir glauben all an einen Gott" er en slik lovprisning av Gud i hans gjerninger.(34)



For Luther er disse Guds gjerninger framfor alt frelsen i Kristus. Hvordan kunne det være annerledes, når tenoren i hans teologi nettopp er Gud i Kristus? Luther er jo ikke uten grunn blitt Feuerbachs kronvitne for påstanden om at hele teologien er kristologi (som for Feuerbach vil si antropologi).

Luther priser de grunnleggende frelsesfakta. Dette er hos Luther allikevel utenkelig uten den samtidige takken for den tilegnede frelsen. Dette er selvfølgelig tilfelle i trosbekjennelsessalmen, men framfor alt også i Kristussalmene "Gelobet seist du, Jesu Christ" og "Christ lag in Todesbanden" (EKG 76)(35)

(skjønt den siste etter formen ikke er noen lovsang).

Lovsangen må la Gud være Gud, d.v.s. den ekte lovprisning vet, med Maria, at Gud skaper i det ringe, sub contraria.(36)

Denne tanken møter oss også i salmene, f.eks. i strofe 4-5 i "Ach Gott vom himmel sieh darein". I ordet gjenkjennes Guds kraft, og ordet "will durchs creutz beweret seyn".(37)



Er lovprisningsbønnen hos Luther forbundet med begjæringen, som i de bibelske salmene? En slik tese ville neppe la seg bekrefte. Luthers lovsanger inneholder, i det minste formelt, ikke begjæringer, hhv. klage og begjæring. Nærmest kommer vi enheten av doksologi, klage og begjæring i "Mitten wir im Leben sind" (EKG 309).(38)

En annen sak er at vi kan påsta at begjæringen likevel alltid klinger med i lovprisningen.

5.2. Bønnen i nøden. Anfektelse og bønn.

Det vesentlige i Luthers forståelse av bønnen finner Ludwig Feuerbach uttrykt i Luthers overveielsser om forholdet mellon nød, eller anfektelse, og bønn:

"Außer der Anfechtung", sier han i sine bordtaler, "kann kein Gebet geschehen. Darum saget David wohl: Rufe mich an in der Not, sonst ohne die ist's ein kalt Geplepper und gehet nicht von Herzen, wie man sagt: Not lehrt beten".(39)



Så overrasker det heller ikke at Luther kan trekke nøden nettopp inn i definisjonen av bønnen: "Das heisset aber gebet, wie das ander gepot leret: Gott anruffen ynn allen nöten".(40)



Dette henger sammen med Luthers gudsbegrep. Bare bønnen i anfektelsen lar Gud være Gud. "Siden Gud er hjelper og giver, kan han være menneskets Gud bare i nød og anfektelse". (41)

Dette minner selvfølgelig igjen om Feuerbach, som alltid, i dette som i andre spørsmål, fordreier den riktig forståtte Luther.

Kan Luther virkelig mene dette, dvs. kan den stadige bønn morgen og kveld virkelig være identisk med denne bønn i nød og anfektelse? Jeg mener ja, og støtter meg i det på Wertelius:

Kein Christ ist jemals ohne Not und Anfechtung. Luther denkt bei "Anfechtung" nicht nur an den höheren, geistlichen Anfechtungen, sondern auch an den Anfechtung als Drohung gegen die Schöpfung und den Bestand des Lebens.(42)



Luther selv sier:

Derhalben müssen wir Christen des gerüstet sein und teglich gewarten, das wir on unterlas angefochten werden, auff das niemand so sicher und unachtsam hyngehe, als sey der Teuffel weit von uns...Denn er ist ein solcher feind, der nymer ablesset noch müde wird, das wo eine anfechtung auffhöret, gehen ymer andere und newe auff.(43)



Riktignok betyr ikke dette at nøden alltid erkjennes og blir til anfektelse.

Die not aber, so uns beide fur uns und yderman anligen sol, wirstu reichlich gnug ym Vater unser finden; daruemb sol es auch dazu dienen, das man sich der daraus erynner, betrachte und zuhertzenneme, auff das wir nicht lass werden zubeten. Denn wir haben alle gnug das uns manglet, es feylet aber daran das wirs nicht fuelen noch sehen. Daruemb auch Gott haben wil, das du solche not und anligen klagest und anzihest, nicht das ers nicht wisse, sondern das du dein hertz entzuendest deste stercker und mehr zubegehren, und nur den mantel weit ausbreitest und auffthuest viel zu empfahen.(44)



Nettopp mangelen på anfektelse kan vise menneskets nød:

Wer ist ohne Anfechtung eine Stunde lang? Ich will schweigen von den Anfechtungen der Widerwärtigkeit, von denen es unzählich viele gibt. Ist doch auch das die gefährlichste Anfechtung, wenn keine Anfechtung da ist und alles gut steht und zugeht, daß der Mensch dabei Gott nicht vergesse...(45)



Bak djevelens anfektelse tenkes alltid Gud. Gud har riktignok ikke den samme hensikt med anfektelsen som djevelen, men vil drive mennesket til bønn. D.v.s. den bønn Gud ønsker, er hensikten med anfektelsen. (46)



Dermed blir bønn og tro forbundet på det inderligste. Hos Luther er jo nettopp troen målet for og overvinnelsen av anfektelsen: "Der Glaube ist niemals stärker und herrlicher als dann, wenn die Trübsal und Anfechtung am größten ist".(47)

Bønnen blir da nettopp troens øvelse i anfektelsen,(48)

og troen kan defineres som bønn:

Ja was ist eyn solcher glaube, denn eyttel gepet? Denn er vorsihet sich gotlicher gnaden on unterlasz, vorsihet er sich aber yhr, szo begerd er yhr ausz gantzem hertzen. Und das begeren ist eygentlich das rechte gepet.(49)



5.3. Om å la seg bestemme av Gud og å trenge seg inn på Gud.

Bønnen er ikke en belæring av Gud. Bønnen lærer meg hva jeg trenger.(50)

I Jesajaforelesningen 1527/30 sier Luther:

Sprichstu aber: Warumb lesset er uns denn bitten und unsere not furtragen und gibts nicht ungebeten, weil er alle not besser weis und sihet denn wir selbst? ... Antwort: Darumb heisset ers freilich nicht, das wir jn mit unserm beten solchs sollen leren was er geben sol, Sondern darumb daß wirs erkennen und bekennen was er uns fur güter gibt und noch viel mehr geben wil und kan, Also das wir durch unser gebet mehr uns selbs unterrichten denn in, Denn damit werde jch umbgekert, das jch nicht hin gehe wie die gottlosen, die solchs nicht erkennen noch dafur dancken, Und wird also mein hertz zu jm gekert und erwecket, das jch jn lobe und dancke und jnn noten zu jm zuflucht habe und hulffe von jm gewarte, Und dienet alles da zu, das jch jn ye lenger ye mehr lerne erkennen was er fur ein Gott ist.(51)





Dette kunne tyde på at det bare er den bedendes sinnelag det dreier seg om. Imidlertid møter vi nettopp her bønnens "paradoks": at bønnen er en "innøvelse i bønnen 'Skje din vilje!', samtidig som den er det å pukke på Guds løfte mot det som øynene ser, og det å løpe med konkrete bønner til Gud i nøden".(52)



Vi kan da tale om å trenge eg innpå Gud i bønn, slik Luther forstår det. Ingen steder blir dette så tydelig som i Luthers beretning om sin bønn i forbindelse med Melanchtons harde sykdom etter dobbeltekteskapet til landgreve Philip. Luther tenkte at Melanchton var unnværlig for reformasjonen, og rev ham derfor ut av dødens armer med sin bønn:

Allda mußte mir unser Herrgott herhalten; denn ich warf ihm den Sack vor die Füße und rieb ihm die Ohren mit all seinen Verheißungen, die ich in der Schrift aufzuzählen wußte...daß er mich müßte erhören, wo ich anders seiner Verheißung trauen sollte.(53)



Her dreier det seg om å insistere på løftet, slik det kommer til uttrykk i sangen "Ach Gott wom Himmel sieh darein", 4. strofe (s.o.). Insisteringen får en karakter av "contra deum ad deum confugere".(54)



Så er det bare konsekvent at Luther på grunnleggende måte forkaster islams fatalisme:

Und hüte dich fur dem Türckischen, Epicureischen Glauben, da etliche fürgeben: Was soll ich thun? Was ist Beten nütze? Was hilfft viel sorgen? Ists versehen, so mus es geschehen.(55)



For å vise at dette å trenge seg inn på Gud i bønnen også finnes andre steder i salmehistorien enn hos Luthers, kan vi gjøre oppmerksom på den svært egenartede salmen av Charles Wesley: "Come, o Thou Traveller unknown". Her tales om Jakobs kamp med Gud, Gen. 32, et yndlingstema hos Luther, men ikke sunget om av ham. Riktignok er ikke form og språk i Wesley- salmen Luthers, men innholdet, trosforståelsen, er det. Den 1. og 4. strofe lyder:

Come, o Thou traveller unknown,

whom still I hold, but cannot see,

my company before is gone,

and I am left alone with Thee;

with Thee all night I mean to stay,

and wrestle till the break of day.

Yield to me now, for I am weak,

but confident in self-despair;

Speak to my heart, in blessings speak,

be conquer'd by my instant prayer!

Speak, or Thou never hence shall move,

and tell me if Thy name is Love!(56)



5.4. Hva nøden er.

5.41. Troens fiender. Kirkens nød.

Når Luther ber for kirken er det ikke en teoretisk sak. Kirkens nød er nær og konkret. Allikevel kan han be med den bedende i den gammeltestamentlige klagesangen (i en salme vi har nevnt flere ganger):

Ach Gott von hymel sich dar eyn

und las dich das erbarmen,

Wie wenig sind der heyligen deyn

verlassen sind wyr armen.

Deyn wort man lesst nicht haben war,

der glaub ist auch verlosschen gar

bey allen menschen kindern.

Likesom tallet på de sanne troende var lite i det gamle gudsfolket, så er også evangeliets vitner i reformasjonstiden omgitt av en gudløs skare av evangeliets foraktere. Det er de menneskene som bygger på sin egen fornuft istendenfor på Guds ord. Det er de menneskene som mener selv å besitte retten og makten: "Wer ist der uns solt meystern?" (strofe 3)

Enda tydeligere enn i sangen fra 1524 nevner Luther i 1542 den troende kristenhets fiender ved navn:

Erhalt uns HErr bey deinem Wort

Und steur des Papsts und Türcken Mord,

die Jhesum Christum deinen Son

Wolten stürtzen von deinem Thron.(57)





Vi kan vel knapt forestille oss Mellomeuropas redsel, da den forferdelige fienden sto for døren og allerede hadde sluttet pakt med Frankrike. Det bredte seg til og med det ryktet at paven skulle ha sluttet seg til pakten. Luthers bekymringer dreier seg ikke om Europas politiske framtid, men om kristenheten, som står under Guds dom. Kanskje kan enda bønnen i barnlig tillit hjelpe, barnas bønn, de som ber Fadervår, sier han. Derfor lyder også overskriften over salmen hos Luther selv: "Ein Kinderlied, zu singen, wider die zween Ertzfeinde Christi und seiner heiligen Kirchen, den Papst und Türcken, etc."

Det ville være verd å vurdere om ikke den senere allminneliggjørende omskrivningen "und steure deiner Feinde Mord" (s.o.) med rette treffes av Wackernagels ironi i fortalen til Lutherbindet i hans salmesamling. Dette kunne vært et eget tema for drøfting. I "Ach Gott, vom Himmel sieh darein" kan Luther tillitsfullt si: "Gott wollt aus rotten alle lar(58)

, die falschen scheyn uns leren!" (strofe 3) Dersom han virkelig skriver "lar", d.v.s. "lære", mener han åpenbart en lære som forkynnes i Guds navn, d.v.s. evangeliets fiender kaller seg også "kirke". Kan vi, som lever i en økumenisk tidsalder, fortsatt forestille oss at noe som læres i Guds navn, skulle kalles "falskt" og så overlates til Guds dom? Eller lar enhver motsetning mellom rett lære og vranglære seg oppheve i en "reconciled diversity"? Dersom vi ved å stemme i noen skarpe linjer i Luthers salmer føler et visst ubehag, kan årsaken enten være Luthers manglende måtehold eller også vår egen slapphet. Dersom vi da ikke kan gå ut fra at en grunnleggende enighet er oppnådd og trusselen følgelig avskaffet for den evangeliske lære, eller kun forestillbar som en abstrakt mulighet. Om det var så vel, ville Luthers forbønn for kirken i hans salmer i mangt være moden for revisjon, med tanke på den aktuelle bruken av dem.

Forbønnen for kirken mot fienden er ikke en bønn om undergang for fienden.(59)

Den er en bønn også for fiendens person, mot hans posisjon som motstander. Luther ønsker fiendens omvendelse. Kun dersom han avviser denne omvendelsen, blir bønnen også en bønn mot personen. (Luther sier virkelig at han har bedt hertug Georg til døde.)

Bønnen mot fienden kan også inneholde menighetens syndbekjennelse. Forfølgelsen kan være Guds dom. Ikke i den forstand at kirken allikevel har urett overfor fienden, men at Gud kan benytte fiendens urettferdige gjerninger i sin rettferdige dom, for å drive til bot. Slik kan også angrepene fra tyrkerne oppfattes som fortjent vrede fra Gud over Tyskland,(60)

Her får dommen også endetidstrekk hos Luther.

5.42. Djevelen.

Bønnen er kamp mot djevelen: "Der Teufel fület wol, was yhm fur leid und schaden thuet, wenn das gebete recht ym schwang gehet".(61)



Den som ville stryke Luthers utsagn om djevelen, skulle få hendene fulle, spesielt når det dreier seg om bønnen. Motstanderen er alltid på banen, som aktiv, villende motstander av Gud og mennesket. Han er alltid "der alt böse Feind" som Luther kjemper med i bønnen. Dersom vi ville forklare djevelen som en upersonlig makt, eller som det diffuse "hvorfra" for en beklagelig tilstand, ville det i hvert fall være fjernt fra Luthers forestillinger. En kaster ikke blekkhuset etter en upersonlig makt. Derfor kan Luther skrive en salme der det sentrale er bønnen om å bli bevart fra djevelen, nemlig "Gott der Vater wohn uns bei" (EKG 109).(62)



I "Vater unser im Himmelreich" (EKG 241)(63)

har Luther med bønnen "Komme ditt rike" rikets dobbelte komme for øye: "zu dieser Zeit und dort hernach in Ewigkeit". Rikets komme i denne tid er forbundet med kampen mot Satan: "Des Satans Zorn und groß Gewalt/ zerbrich, vor ihm den Kirch erhalt".

Som anklager opptrer djevelen i "Nun bitten wir den Heiligen Geist". Han er det som i vår ytterste nød forsøker å gjøre ende på vår tro, slik at "die Sinne..verzagen". I denne salmen kalles djevelen "fienden". Forholdet melom "fienden" og "fiendene" er selvsagt interessant. Når fiendene bekjemper troen, står fienden bak dem. Det står vel aldri direkte uttrykt i salmene, allikevel er det en sakssvarende tolkning av Luthers tanker, en tolkning som ville kunne belegges med andre Lutheruttalelser.

5.43. Døden.

Stadig på ny møter tanken på døden som den siste fiende oss i Luthers salmer. Tanken på døden som en harmonisk avskjed fra verden ville være totalt fremmed for Luther.

Luther sier riktignok: "Mit Fried und Freud fahr ich dahin", men, vel å merke: "Der Tod ist mein Schlaf worden ...Das macht Christus, wahr Gottes Sohn".(64)

I seg selv er døden bitter . Denne overbevisning trer framfor alt fram i den mesterlige "Mitten wir im Leben sind" (s.o.). Det Luther her har gjort ut av den gamle antifonen, hører etter min mening til det mest dyptgripende og det vakreste Luther har laget. Også salmens oppbygning viser Luthers oppfatning av dødens hemmelighet:

For det første er døden tilstede som sentrum i livet. Den er der ikke som en ende som kan skyves vekk, men derimot som den bestemmende midte.

For det andre møter helvete oss midt i døden. Det som tynger oss, er ikke bare det faktum at livet må ha en ende, men derimot at denne ende bringer redselen for å bli fordømt.

For det tredje møter de egne syndene oss midt i helvetes redsler, d.v.s.: i fordømmelsen står vi overfor oss selv, frukten av våre egne gjerninger møter oss. Derfor står det også i den første strofen at "Uns reuet unser Missetat,/ die Dich Herr erzürnet hat".

Også Luthers oppfatning av forsoningen henger sammen med denne forståelsen av forholdet mellom død, helvete og synd. I nyere Lutherforskning er det et omstridt spørsmål om det er befrielsen fra maktene eller tilgivelsen av syndene som har prioritet hos Luther, d.v.s. om det dramatisk-antagonistiske eller meritorisk-satisfaktoriske aspektet ved forsoningen er grunnleggende hos Luther.(65)



Påskesalmene viser tydelig hvordan Luther tenker, f.eks. andre strofe av "Christ lag in Todesbanden" (s.o.): Jesus Christus, Gottes Sohn,/ an unser Statt ist kommen/ und hat die Sünd abgetan,/ damit dem Tod genommen/ all sein Recht und sein Gewalt" (vår understrekning). Det samme ser vi i "Gott sei gelobet" og "Jesus Christus unser Heiland", hvor Jesu blod som betaling for vår skyld, hhv.Jesus som bærer av Guds vrede, står i sentrum. Alt dette viser at det meritorisk-satisfaktoriske, slik Luther forstår det, har forrangen. Det å lide under maktene er en skjebne på grunn av Guds dom over menneskets synd. Til tross for sine sterke utsagn om menneskenes og Kristi kamp med de fiendtlige maktene, er Luther langt fra enhver manikeisme.

5.44. Synden.

Luther har bare skrevet en eneste botssalme i streng forstand: "Aus tiefer Not"(EKG 195).(66)

Men vi må også betrakte Ti-budssalmen (s.o.) som syndsbekjennelse. Ikke bare fordi Luther, som vi viste ovenfor, også kunne gjøre et skriftemål av budene, men også fordi han i salmeversjonen knytter budene direkte til det gjentatte Kyrie-ropet, og vi dermed kan anta at syndsbekjennelsen i det minste klinger med i dette ropet om miskunn.

Ser vi bort fra de ovennevnte salmene, må vi si at Luther knapt har forfattet direkte syndsbekjennelser i salmeform. Det kan være overraskende, spesielt med tanke på Luthers intensive beskjeftigelse med botssalmene i GT. Vi ville imidlertid ta feil dersom vi, bare fordi den ikke er uttrykt i direkte form, påsto at syndsbekjennelsen er fraværende i Luthers øvrige salmer. Av det forrige avsnittet går det fram at salmene som handler om menneskets nød, framfor alt døden, samtidig kan oppfattes som botssalmer som bekjenner menneskets synd. I det hele tatt gjelder det at enhver bekjennelse til forløsningen i Kristus er en syndbekjennelse i seg selv. Kristusbekjennelsen er syndsbekjennelsens sted.

Med hensyn til spørsmålet om syndsbekjennelsen i Luthers salmer skulle vi altså etter min mening oppfatte det slik at salmene som helhet er gjennomtrengt av denne bekjennelsen, slik at den utgjør et helhetsperspektiv. Ikke i den forstand at Luther alltid klager over synden, det gjør han nettopp ikke. Mye mer slik at han i all sin lovprisning, takk og bønn alltid er den ydmyke mottaker av Guds nådestilsagn.



5.5. Bønnen om redning. Den dennesidige og den eskjatologiske redning.

Hva ber Luther om i sin nød og i kirkens og verdens nød? Han ber om bevaring av det dennesidige liv. Selvfølgelig er det slik, da tanken om bevaring av verden som Guds stadige skapelse er et kjernestykke i hans teologi. Slik framtrer det også i salmene hans. Det skjer i gjendiktningen av Ps. 67, "Es wolle Gott uns gnädig sein" (s.o.). Her sier Luther at hedningene og hele verden takker Gud for at han dømmer og ikke lar synden herske. Det skjer også i Fadervårsalmen (s.o.). Den som ber Fadervår, ber jo for alle livets behov. Det spesielle ved Fadervår er nettopp at denne bønn er bifalt av Herren selv.

Allikevel, hvis vi ikke vurderer galt, er bønnen om bevaring av dette liv ikke særlig fremtredende nettopp i salmene.

Luther ber først og fremst om bevaring av gudssamfunnet som et samfunn som overvinner døden. Salmen "Komm Heiliger Geist, Herre Gott" (s.o.) kan vi betrakte som et kompendium av Luthers bønner: Lovprisningen for utvelgelsen av det nye gudsfolket, bønnen om rett gudserkjennelse, om bevaring fra vrang lære, som stenger veien til rettferdiggjørende tro, videre om selve denne tro på Kristus. Bønnen om tro og bevaring av den i nøden er absolutt hovedsaken i all bønn hos Luther, i salmene som ellers.

Sammen med troen hører også kjærligheten, som er en Åndens gave, slik Luther synger om det i "Nun bitten wir den Heiligen Geist" (EKG 99),(67)

strofe 3. Når Luther i den samme strofe ber om det ene sinn i kirken, mener han vel ikke en kjærlighetens enhet uavhengig av enhet i troen, men nettopp en enhet som omfatter begge deler. Bønnen om det ene sinn møter oss stadig hos Luther, slik også i "Erhalt uns Gott bei deinem Wort" (s.o.) og i trosbekjennelsessalmen (s.o.).

Trass i kampspråket, som Luther gjerne benytter, forventer han ikke en seier gjennom en maktoppvisning fra Gud i verdslig forstand. Redningsmidlet er, som vi nettopp hørte, bare Ordet, og opprettholdelsen skjer ved kors og ringhet.

Bønnen om opprettholdelse av det dødsovervinnende fellesskap med Gud er ikke uttrykk for en passiv venting på døden. Det dreier seg ikke om en venting på enden, men om en lengsel etter Gud, som forutsetter en daglig troskamp. Kampen varer inntil livets ende, og fienden opptrer nettopp i den siste time som den trostruende anklager, se "Nun bitten wir den Heiligen Geist", strofe 4. La oss slutte med ordene av den store Helligåndssalmen "Komm, Heiliger Geist, Herre Gott":

O Herr durch deyn krafft uns bereyt

und sterck des fleysches blodickeyt(68) 

Das wyr hye ritterlich ringen,

durch tod und leben zu dyr dringen.

Alleluia, Alleluia.







Litteratur:

Luthers salmer står i Weimarutgaven av Luthers verk, bd. 35.

Horst Beintker: "Zu Luthers Verständnis vom geistlichen Leben des Christen im Gebet", Lutherjahrbuch 31, Göttingen 1964, s. 47-68.

Heinrich Bornkamm: Martin Luther in der Mitte seines Lebens, Göttingen 1979.

Markus Jenny: "Luthers Gesangbuch", i Helmar Junghans: Leben und Werk Martin Luthers von 1526 bis 1546, Festgabe zu seinem 500. Geburtstag, Berlin 1983, bd. 1, s. 303-321, jfr. noter i bd. 2, s. 825-832.

Hermann Kunst: Martin Luther.Ein Hausbuch, Stuttgart 1982.

Christhard Mahrenholz: "Das Gebet des Einzelnen und der Gebetsgottesdienst der Gemeinde", i Zur Auferbauung des Leibes Christi. Festgabe für Professor D. Peter Brunner zum 65. Geburtstag am 25. April 1965, utg.av Edmund Schlink und Albrecht Peters, Kassel 1965, s. 247-272.

Gerhard Schittko: "Martin Luther als Beter", i Kurt Heimbucher (utg.): Luther und der Pietismus, Gießen 1983.

Kurt Dietrich Schmidt: "Luther lehrt beten", i Gesammelte Aufsätze, utg. av Manfred Jacobs, Göttingen 1967, s. 137-148.

Oskar Söhngen: "Überlegungen zu den theologie-und geistesgeschichtlichen Voraussetzungen des lutherischen Pietismus", i Pietismus-Herrnhutertum-Erweckungsbewegung, Festschrift für Erich Beyreuther, utg. av Dietrich Meyer, Köln 1982, s. 3ff.

Derselbe: Theologie der Musik, Kassel 1967,s ærlig kap. 5. Martin Luther, s. 80-112.

Vilmos Vajta: "Luther als Beter", i Helmar Junghans: Leben und Werk Martin Luthers von 1526 bis 1546, Festgabe zu seinem 500. Geburtstag, Berlin 1983, bd. 1, s. 279-295, jfr. også noter i bd. 2, s. 806-811.

G.Wainwright: Doxology. The Praise of God in Worship, Doctrine, and Life, New York 1980.

Gunnar Wertelius: Oratio continua. Das Verhältnis zwischen Glaube und Gebet in der Theologie Martin Luthers, Studia theologica lundensia 32, Lund 1970.







NOTER:

1. Holdt som foredrag på Fachtagung, Lutherakademie Ratzeburg, 2.-5.April 1986. Trykt i Ung Teologi 1992, 13-30. Foredragets form er beholdt. Oversatt etter foredragsmanuskript ved redaksjonen i samarbeid med forfatteren. Noter er tilføyd.

De tyske titlene på Luthers salmer blir gjengitt i sin tradisjonelle form. Der salmene finnes i de mest brukte norske salmebøker, viser vi til disse. Samtlige Luthersalmer er utgitt i ny oversettelse ved Ragnar Grøm i hans Martin Luther 500 år 1483-1983. Jubileumsutgave av Luthers Salmer, hefte I-III, Vest-Norsk Musikkforlag 1983, med korsatser fra 1500-, 1600- og 1700-tallet. Der salmene ikke finnes i salmebøkene, viser vi særskilt til Grøms oversettelse.

2. Gunnar Wertelius: Oratio continua. Das Verhältnis zwischen Glaube und Gebet in der Theologie Martin Luthers, Studia theologica lundensia 32, Lund 1970, 20f.

3. "Den som arbeider trofast, ber på to måter".

4. "i sitt arbeid frykter og ærer Gud og tenker på hans bud. Og slike tanker og en slik tro gjør uten tvil en bønn av gjerningen og dertil et lovoffer." Eine einfältige Weise zu beten für einen guten Freund, 1535, WA 8, 359.13-17.

5. "en stadig bønn", en bønn "uten opphold", ibid.

6. "Hvor en kristen er, der er egentlig Den hellige ånd, som ikke gjør annet enn å be fortfarende. For selv når han ikke stadig beveger munnen og lager ord, går og slår allikevel hjertet (likesom pulsårene og hjertet i legemet) uten opphør med slike sukk: Akk, kjære far, at dog ditt navn må helliges, ditt rike komme, din vilje skje hos oss og hverman. Og når støtene eller anfektelsen og nøden trykker og trenger hardere. En kan like så lite finne en kristen uten bønn, som et levende menneske uten puls" Auslegung des 14.-15. Kap. Johs., WA 45, 541.27-37. Den tyske tekst etter Hermann Kunst: Martin Luther.Ein Hausbuch, Stuttgart 1982, 377.

7. "Først, når jeg føler at jeg, gjennom andre beskjeftigelser og tanker, er blitt kald og uten lyst til å be, som når kjødet og djevelen overalt avverger og hindrer bønnen, tar jeg min lille Salmenes bok, går inn i kammerset eller, når det er dag og tid for det, i kirken til mengden, og begynner å si fram muntlig for meg selv De ti bud, Troen og, etter som jeg har tid, noen ord av Kristus, Paulus eller fra Salmene, alt slik som barna gjør", Eine einfältige Weise..., WA 8, 358.5-359.3.

8. "Det er nå den andre del av gudstjenesten, hvor sjelen ofres til Gud, likesom legemet i fasten. Og med bønn forstås ikke alene den muntlige bønn, men derimot alt som sjelen gjør med Guds ord, å høre, å tale, å dikte, å betrakte osv. For i det er svært mange salmer som blir framsagt i bønnen, selv om det knapt er tre vers i dem som ber om noe, de andre taler om og lærer noe, tukter synd, taler med Gud, med ham (sangeren) selv og med folket", Predigt zu Luk.2, WA 10 I 1, 435.8-13.

9. Vilmos Vajta:"Luther als Beter", i Helmar Junghans: Leben und Werk Martin Luthers von 1526 bis 1546, Festgabe zu seinem 500.Geburtstag, Berlin 1983, bd.1, 280. Vår oversettelse.

10. "For det sjette gjenkjenner en i det ytre det hellige, kristne folk på bønnen, på det å love og takke Gud offentlig. Hvor du ser eller hører at de ber eller lærer å be FAdervår eller synger salmer og åndelige viser etter Guds ord og den rette tro, videre underviser offentlig i Troen, De ti bud og katekismen, der skal du med sikkerhet vite, at det er et hellig, kristent Guds folk. For bønnen er også et av de dyre legemidler, som alt helliges ved, som Paulus sier det. Det er også salmene og enhver bønn, hvor en lover, takker og ærer Gud. Og Troen og De ti bud er også Guds ord og et legemiddel som Den hellige ånd helliger Guds folk gjennom. Vi taler imidlertid om bønn og sang som er forståelig, som man kan lære noe av og forbedre seg av. For munkenes, nonnenes og prestenes lirumlarum er ingen bønn, heller ingen lovprisning av Gud. De forstår det ikke og lærer ingenting av det, driver altså på med det som et eselarbeid, for magens skyld, og søker verken forbedring, helliggjørelse eller Guds vilje med det", Von den Konziliis und Kirchen, 1539, WA 50, 641.20-34.

11. Altså lærer budene mennesket å erkjenne sin sykdom, at det ser og fornemmer hva det gjør og ikke gjør, kan la være og ikke la være, og erkjenner seg som et syndig og ondt menneske. Deretter holder troen fram for mennesket og lærer det hvor det skal finne legemidlet, nåden, som hjelper det å blir fromt, så det holder budene. Og den viser det Gud og hans barmhjertighet framstilt og tilbudt i Kristus. For det tredje lærer Fadervår mennesket hvordan det skal begjære, hente og bringe til seg det same, nemlig med ordentlig, ydmyk, trøsterik bønn. Slik gis det til mennesket, og slik blir det salig gjennom oppfyllelsen av Guds bud. Det er de tre ting i hele skriften", Betbüchlein,1522, Vorrede zur "Kurzen Form",

WA 10II,377.4-13.

12. Om forholdet mellom Luthers bønnebok, katekismen og salmeboka fra 1529, s. Markus Jenny:"Luthers Gesangbuch",i Helmar Junghans: Leben und Werk Martin Luthers von 1526 bis 1546, Festgabe zu seinem 500.Geburtstag, Berlin 1983, bd.1,

311-312.

13. "Men når jeg ber Fadervår og har tid og anledning, gjør jeg likeens med De ti bud og henter ut et stykke etter det andre, slik at jeg blir helt fri (så langt det er mulig) til bønn. Jeg lager en firfoldig krans av hvert bud, slik: Jeg tar hvert bud først som en lære, det da er i seg selv, slik som hva vår Herre Gud her og så alvorlig fordrer av meg, for det andre lager jeg en takksigele av det. For det tredje et skriftemåll, for det fjerde en bønn, altså med slike tanker og ord:...", Eine einfältige Weise zu beten ..., WA 38, 364.28-365.4.

14. "Om Trosbekjennelsen eller Den hellige skrift skal vi ikke tale her, da det ville være en uendelig oppgave. Den som har øvelse, kan her gjerne en dag ta de tid bud, en annen dag en salme eller et kapittel av Skriften til fyrtøy og med det tenne ild i sitt hjerte", ibid., 373.4-7.

15. Vajta, 806, note 10. Vår oversettelse.

16. Christhard Mahrenholz: "Das Gebet des Einzelnen und der Gebetsgottesdienst der Gemeinde", i Zur Auferbauung des Leibes Christi. Festgabe für Professor D. Peter Brunner zum 65.Geburtstag am 25.April 1965, utg.av Edmund Schlink und Albrecht Peters, Kassel 1965, 269. Vår oversettelse.

17. "Her er de hellige ti bud" (Grøm, nr.40).

18. Eine einfältige Weise..., WA 38, 372.26-27.

19. "Du være lovet, Jesus Krist" (NoS 34/35)

20. Wertelius. s. 334f.

21. "Derfor skal vi etter kjærlighetens rette orden be aller mest for kristenheten. For som Chrysostomus sier, Den som ber for hele kristenheten, for den ber kristenheten igjen. Ja, nettopp i det samme ber han med hele kristenheten for seg selv. Der en ber for seg alene, er det ingen god bønn, Auslegung deutsch des Vaterunsers 1519, WA 6, 114.17-21.

22. "Man kan og skal gjerne be overalt, på alle steder og til enhver tid; men ingen steder er bønnen så kraftig og sterk som når hele skaren ber sammen og i enighet.19. "kommer vekk fra elskovssangene og de kjødelige sangene, og istedet lærer noe nyttig. WA 35, 474 21-425.1 Pred. zur Weihe der Schloßkirche in Torgau (Druck), WA 49, 593, 24ff.

23. s. Oskar Söhngen: Theologie der Musik,Kassel 1967, 69,note 133.

24. Luther's Works, Bd.53, Philadelphia 1965, S.197.

25. "kommer vekk fra elskovssangene og de kjødelige sangene, og istedet lærer noe nyttig", WA 35, 474 21-425.1

26. "Merk at sang og tale skiller seg fra hverandre, som det å synge eller risitere en salme og det bare å erkjenne og lære forstandsmessig skiller seg fra hverandre. Når stemmen kommer til, blir det en sang, som er affektens stemme. For slik ordet er til å begripe forstandsmessig, slik framstiller det seg affektsmessig i stemmen", WA 4, 140.31-34. Tysk oversettelse hos Söhngen: Theologie..., 96.

27. "Av et slikt hjerte er Salmenes bok, fordi den synger og preker Messias, en søt, trøstefull, kjærlig sang, allerede når man leser eller sier de nakne ordene, uten noter. Dog hjelper musikken, eller notene, som en underful skapning og gave fra Gud særs vel til, spesielt hvor skaren synger med og gjør det med fullt alvor." Von den letzten Worten Davids, WA 54, 33.34-34.2.

28. "At altså slik skjønn utsmykkelse av musikken ved rett bruk tjener sin kjære skaper og hans kristne, at han loves og æres, mens vi ved hans hellige ord, drevet inn i hjertet med søt sang, forbedres og styrkes i troen. dertil hjelpe oss Gud Fader med Sønnen og Den hellige ånd, Amen". WA 35, 480.5-9 (vår understrekning).

29. G.Wainwright: Doxology. The Praise of God in Worship, Doctrine, and Life, New York 1980, 205.

30. Ibid., 200.

31. "Kom, Hellige Ånd, Herre Gud" (NoS 206/207). Hele Luthers salme står i L.rev., nr.433.

32. WAB VII, 105.28, s. Mahrenholz, 260.

33. I foredraget vil vi ikke gå mærmere inn på en del viktige Luthersalmer som "Aus tiefer Not" og "Ein feste Burg", da de er tema for egne foredrag under denne fagsamlingen.

34. Norsk tekst til de tre sist nevnte salmer: "Var Gud ei med oss denne tid" (NoS 455), "Gud skjenke oss av nåden sin" (Grøm 8), "Vi trur på Gud, vår Fader god" (NoS 230).

35. "Vår Herre Krist i dødens band" (NoS 166/167).

36. jfr. Wertelius, 60.

37. "vil bevares gjennom korset". Norsk tekst til salmen: "Gud, sjå frå himmelen til oss" (NoS 544).

38. "Midt i livet finnes vi" (NoS 824).

39. Ludwig Feuerbach, Ergänzungen und Erläuterungen zum Wesen der Religion, Gesammelte Werke, 10, Berlin 1971, 96.

40. Großer Katechismus, WA 30 I, 193.32f.

41. Wertelius 87.

42. "Ingen kristen er noen gang uten nød og anfektelse. Med 'anfektelse' tenker Luther ikke bare på den høyere, åndelige anfektelse, men også på anfektelsen som trussel mot skapelsen og livets bestand", Wertelius, 92.

43. Großer Katechismus, WA 30 I, 209.36-210.5

44. "Nøden, slik den angår oss begge og enhver for seg, vil du derimot finne tilstrekkelig nok i Fadevår. Derfor skal det også tjene til at man utfra det erindrer, betrakter og tara det til hjertet, så vi ikke blir trøtte av å be. For vi har alle nok av ting som mangler oss, feilen ligger i at vi verken føler eller ser det. For også Gud vil at du klager og treker fram slik nød og anliggende. Ikke at han ikke vet det, men for at du skal tenne hjertet ditt desto sterkere og begjære mer og bare åpne kappen bredt for å ta imot mye". Großer Katechismus, WA 30 I, 196,19 - 197,5.

45. "Hvem er en time uten anfektelse? Jeg vil ikke snakke om motgangens anfektelser, som det finnes utallige av. Den farligste anfektelsen er dog den, når det ikke er noen anfektelse og alt går godt så mennesket da glemmer Gud". sit. etter teksten hos Kunst, 734.

46. Jfr. Wertelius, 92.

47. "Troen er aldri sterkere og herligere enn når mismotet og anfektelsene er på det største", 2. Buch Mose, WA 16, 234. 30-31. Den tyske tekst sit. etter Kunst, 374.

48. Jfr. Vajta, 289.

49. "Ja, hva er en slik tro annet enn en simpel bønn? For den ser for seg guddommelig nåde uten opphold, men ser den for seg, begjærer den den også av hele hjertet. Og begjæret er egentlig den rette bønn". Evang. von den zehn Aussätzigen, WA 8, 360. 29-32.

50. Auslegung des Matth.Evangeliums, WA 38, 464.14-16, vgl.Vajta, 807, Note 58.

51. "Men sier du: Hvorfor lar han os da be og bære fram vår nød og gir ikke noe ubedt, når han kjenner og ser all nød bedre enn oss selv? ... Svar: Han påbyr det ganske visst ikke for at vi med vår bønn skal lære ham hva han skal gi, men for at vi skal erkjenne og bekjenne hvilke goder han gir oss, ja, han vil ogkan gi enda mer. Altså underviser vi gjennom vår bønn mer oss selv enn ham. Slik blir jeg omvendt, slik at jeg ikke går rundt som de gudløse, som verken erkjenner eller takker for dette. Altså omvendes og oppvekkes mitt hjerte slik at jeg lover og takker ham og har tilflukt hos ham i all nød og forventer hjelp fra ham. Alt tjener til at jeg lære ham å kjenne, hva for en Gud han er". WA 32, 419, 1-15.

52. Horst Beintker: "Zu Luthers Verständnis vom geistlichen Leben des Christen im Gebet", Lutherjahrbuch 31, Göttingen 1964, 54f.

53. "Da måtte Vårherre stå til rett for meg, for jeg kastet sekken for føttene hans og gned ham i ørene med alle hans løfter som jeg visste å regne opp fra Skriften, at han måte høre meg, om jeg ellers skulle stole på hans løfter," sit. etter Gerhard Schittko: "Martin Luther als Beter", i Kurt Heimbucher (utg.), Luther und der Pietismus, Gießen 1983, 70.

54. Jfr. Beintker, 54.

55. "Og vokt deg for den tyrkiske, epikureiske tro, som stadig hevder: Hva skal jeg gjøre? Hvilken nytte har bønn? Hva hjelper mange bekymringer? Er det forutsett, må det skje", Vermahnung zum Gebet wider den Türken, WA 51, 614.34-615.17, jfr. Wertelius, 274.

56. 1. Kom, du ein ukjend ferdamann

som eg i mørkret ikkje ser!

Kjenn at eg held deg med mi hand,

vi to er no åleine her.

Så vil eg vere her i natt

og stride til det dagnar att.

4. Mi eiga makt er ikkje stor,

men i fortviling vil eg tru.

Gje meg velsigning med ditt ord,

bøy deg for mine bøner, du!

For du slepp aldri or min famn,

Sei meg om kjærleik er ditt namn!

57. Mens Luther ber om vern mot "pavens og tyrkens mord", blir dette seinere retusjert til en bønn om vern mot "fiendenes mord", se EKG 142 og vår norske oversettelse "Gud, hold oss oppe ved ditt ord" (NoS 545).

58. Ikkje "gar", som EKG retusjerer det til.

59. Jfr. Wertelius, 338.

60. Jfr. Heinrich Bornkamm, Martin Luther in der Mitte seines Lebens, Göttingen 1979, 523.

61. Großer Katechismus, WA 30 I, 197.14.

62. "Gud, vår Fader, stå oss bi" (Grøm, nr.36).

63. "O Fader vår i himmerik" (L.rev.44).

64. "Med fred og glede lar du nå" (NoS 802).

Merk forøvrig hvordan Luther i strofe 2 lar denne salmen skifte til en direkte lovsang og du-sang.

65. Om terminologien, se Wertelius, 194

66. "Av dypest nød jeg rope må" (NoS 237).

67. "Nå ber vi Gud, Den Hellig Ånd" (NoS 210/211).

68. "fryktsomhet"