Kirkehistorisk arkiv ved Norsk Lærerakademi

Fra Ludvig Hope:
Kyrkja og Guds Folk. 1923.

Ludvig Hope (1871-1954) er en av de virkelig ruvende lekmannshøvdinger. Han har på mange måter formet kirkesynet i den radikale lekmannsbevegelse. Den følgende tekst er hans sammenfatning av sitt syn i seks punkter helt til slutt i boken. Det konkrete foranledning for bokutgivelsen var foredrag som han holdt på sommermøtet til Den vestlandske broderring 1922. Boken har som oppgave å vise hvordan man kan være sanne kristne i den store og vide folkekirke, på tross av den opprivende kamp mot den liberale teologi. Deler av presteskapet stod på feil side i denne kampen, men det var også mange som sluttet rekkene med Hope og Hallesby.

Hope sitt kirkesyn har det levende broderskap, skapt av vekkelsens ild, som sin kjerne. Med dette som grunnlag blir folkekirken sett på som arbeidsmarken eller materiale som måtte antennes av vekkelsen. Slik ble den sanne kirke av levende kristne til. Hope var derfor mot en frikirkeløsning. Den ville ikke kunne skape noen sann kirke slik Hope så det. Derimot kunne den skape vanskelige forhold på arbeidsmarken slik han hadde sett en rekke skremmende eksempler på i Amerika.

...

Skulde eg samle i faa ord det vi har tala mest um her, kan eg kanskje gjera det soleis:

1.

Dei fleste av oss meiner at statskyrkja har gjort og gjer ei stor og god gjerning i folket ved aa gi oss kristendoms-kunnskap, etter den lutherske læra. Med det legg ho grunn i folket for livande, personleg kristendom. Visst har me mange aandeleg døde prestar og mange lærarar som dei kristne helst vilde ha burt. Men her er ogso mange gode prestar og lærarar, og mange sanne kristne, som gjer sitt arbeid for Guds aasyn, og han kjennest ved det.

2.

Men dei fleste av oss er ogso einige um at statskyrkja kan ikkje gi alt det eit sant kristenliv treng. Ho har si sterkaste side i aa vera folke-uppsedar, men magtar lite aa vekkja sant kristenliv. Lat meg bruka det same bilætet som eg nytta i foredraget: ho dreg ihop mykje av verden, men magtar lite aa kveikja eid og halda han vedlike. Ho er ein av dei sterkaste faktorane til aa skapa kristen (eller kristeleg paaverka) sed og skikk i folket, men magtar lite aa byggja eit kristen-samfund etter Guds ord og etter det kristenlivet sjølv krev.
Her er det dei frie organisationane har sin plass og si uppgaava. Og staten har i det store og heile vore skynsam imot dei. Me har faatt rett til aa bruka og forkynna Guds ord fritt, me har full rett til aa samlast til nadver (den fulle rett til aa bruka daapen ventar me endaa paa). Me har rett til aa organisera eit fritt, sjølvstyrt arbeid inne i statskyrkja, løyst fraa kyrkja. Me kan kalla, utdana, vigsla og senda ut arbeidarar so mykje me vil, baade her heime og til missionsmarkene. Me kan faa bera fram det me har aa seia i alle statskyrkjer, fraa. den minste landskyrkja og til Nidaros-domen.
Dette maa me ikkje gløyma. naar me talar um statskyrkja og dei kristne.

 
3.

Men det samfunds-livet som dei »frie« norske kristne innum statskyrkja soleis liver, er det i samklang med samfunds-livet hjaa dei første kristne? Det er det tredje, og kanskje det vandaste, spursmaalet me har havt fyre oss.

At ein stø statskyrkje-prest og ein nokso, stø frikyrkje-mann har tungt for aa svara ja paa dette spursmaalet, er ikkje noko, rart. Men framtidi vil nok syna at det er so. Me vil nok faa sjaa, at etterkvart som kyrkjene slaar seg ihop, vil dei sanne kristne meir og meir finna attende til den maaten dei første kristne førde livet sitt paa. Dei vil meir og meir læra aa skilja millom kyrkja og Guds folk.

4.

Med det same maa eg faa minna um eit par ting til. Det eine er at i denne samtalen og i foredraget mitt har frikyrkja ofte vore nemnt. - Sume kan daa - kanskje falla paa aa tru at me vil »sverta« frikyrkja. Eg er viss paa at ingen av oss har meint det soleis. Me ynskjer vaare brør i frikyrkja alt godt, og me veit at ogso dei har ein plass i Guds rike.

Men naar ein skal prøva aa syna at me som staar i statskyrkja ogso kan liva etter Guds ord, so vert ein tvinga til aa nemna frikyrkja, fordi mange kristne trur at me er ikkje heilt paa bibelsk grunn før me gaar inn der. Skal me daa forsvara vaart syn, so kan det sjaa ut som me vil hogga etter frikyrkja.

For min part kan eg seia at det er ikkje so.

 

5.

I denne samtalen har prestane i statskyrkja ofte vore framdregne - og kritiserte. Det er ikkje gjort for aa skada personar. Det er dei meiningane, mange prestar har, som me vil faa has paa. Men person og sak ligg i dette høve so nær inn til einannan, at det er slett ikkje lett aa skilja dei. Um dette kanskje har lukkast lite for meg og mine meiningsfrendar, so trur eg at me ialfall har havt viljen til aa vera saklege.

Det er forresten mi faste tru at her er mange truande prestar i Norig. Og naar ein ser paa prestane som stand og som embætsmenn, so staar dei høgt. Det er mi røynsla fraa dei 32 aari eg har fare kring i landet. At det tidt synest vera smaatt med livande kristendom hjaa mange av dei, let seg visst ikkje negta. Men som stand og som embætsmenn staar dei høgt, baade naar det gjeld arbeid og moral.

Lat so ogso oss lægfolk sanna at det er ikkje altid so beintfram aa vera prest. Dette seier eg ikkje for aa smeikja nokon - eller for aa trøysta dei som burde ha hogg. Men rett skal vera rett. Lat oss ogso hugsa at me, som alle andre, vert freista til aa traa etter magt naar me vinn ein siger. Rundt umkring i landet gaar so mangein prest av preikestolen for oss lægmenn sundag etter sundag. Han kan seia nei, men oftast seier han ja. Tidt har eg spurt meg sjølv: Undrast kva me lægpreikarar vilde ha gjort, um me stod i presten sin plass?

Likso, lite som eg vil gi fraa meg den retten me har faatt i statskyrkja, likso visst bør me vera takksame for denne retten og bruka han i ei audmjuk og kristeleg aand.

Tilslutt vil eg faa seia det same som Opigard, at eg staar i statskyrkja med godt samvit baade for Gud og menneskje. Eg trur at Gud vil eg skal vera der og gjera mitt arbeid der. Paa den maaten trur eg at eg tener baade Gud og folket mitt best.

Det er strid i folket vaart. Strid um kristentrui. l denne striden bør me vera med av fullt hjarta. Me har plikt til aa strida for den trui som me fekk fraa fedrane, og som har sitt upphav i Gud.

Men so spørst det um me strider rett. Mitt syn er at me kristne skal ikkje traa etter magti i statskyrkja, soleis at me tek oss til aa herska over andre. Me skal vera lys og salt. Me skal leggja kristendomen inn i statskyrkja indirekte. Me skal liva som kristne og forkynna ordet, vekkja og nøra kristenlivet, so det kan bli fleire kristne heimar, fleire sanne kristne i alle samfundslag, i alle embæte, i heile folket. Kristendomen skal ikkje tvingast inn med magt, han skal vinna fram med livsens eigen rett.

Det er desverre sant at vantru og rationalisme har faatt eit sterkt tak baade i det aalmene folk og i mange av dei som skulde vera lærarar i kristendom. Men me driv ikkje desse aandsmagtene ut att med noko anna enn aandsmagt. Mot vantrui og rationalismen maa me traa etter aa kunna stella ein rein, varm og sterk kristendom. Kan det lukkast, so har vantrui møtt sin overmann.

Spursmaalet for oss kristne er ikkje dette: Kor skal eg finna meg ein roleg stad, so, eg kan ha det godt? Nei, spursmaalet er dette: Kor skal eg vera, so eg kan tena Gud og folket mitt best?

Daa er svaret for meg dette:

»I kyrkja, men ikkje under kyrkja.«


Kilde: Hope, Ludvig: Kyrkja og Guds Folk. Bjørgvin 1923, s 141-145.

Boken kom ut i 2. opplag 1948 og i 3. opplag 1969. Den er trykket i til sammen 10 000 eksemplarer.
Den utkom også i ny revidert utgave, oversatt til bokmål i 2001: Guds folk og folkekirken. [oversatt til bokmål av Øyvind Kleven]. - [Rev. utg.]. Den er tilgjengelig i lydutgave 2002.