Grunnleggelse [kart]
Øyvind Andersen og
Oddvar Johan Jensen (1998),
rev. Oddvar Johan Jensen (2006).
Lysekloster har neppe vært utpreget i sin romanske stilart,
men det kan virke som om den har vært vakker i sin enkelhet. Cistercienserne
er kjent for den helt enkle utforming av sine klostre. Klosterbygningen
skulle først og fremst være funksjonell og ivareta de behov og utfoldelser
som var nødvendig for livet der. Man skulle ikke bruke ressurser på verken
malte vegger, ornamenter, fresker, utskårne figurer i stein eller tårn.
Likevel er det en bevisst utformingen av klosteret. Det kan virke som om det
ligger en spenning mellom ordenens arkitektoniske ideal om enkelhet og slik
Lysekloster faktisk ble utsmykket.
Cisterciensernes nøkterne utforming av klostrene skyldes i
stor grad deres fokusering på gudstjenesten og den enkelte munks indre
fromhetsliv. Derfor skulle en ikke hefte seg ved ytre ting når man for
eksempel sang tidebønn i kirken. Denne holdningen har sin bakgrunn på
1000-tallet, da klosterreformene begynte. Den såkalte clunycienserordenen
(grunnlagt 910) utviklet etter hvert et veldig rikt og omfattende ytre
fromhetsuttrykk i form av liturgier og ikke minst prangende kirkekunst.
Bernard av Clairvaux reagerte på dette og mente at klosterlivet skulle være
preget av fattigdom. Da kunne ikke klosteret være rikt utsmykket.
På tross av fattigdomsidealet ble Lysekloster etter hvert blant de rikeste kloster i Norge med sine over 200 gårder rundt om på vestlandet. Det kan spørres om Lysekloster slik brøt med sitt eget ideal. Men selv om klosteret etter hvert ble rikt som institusjon, ble ikke nødvendigvis selve klosteranlegget mer utsmykket enn opprinnelig.
Søylerekken på bildet over er rekonstruert i 1920 årene. Denne skilte korsgangen fra klostergården.
Buen til høyreer fra en murhvelving. Utformingen er enkel men stilfull romansk. Steiner fra klosteret ble etter reformasjonen brukt i Kronborg slott i Helsingör og Rosenkranztårnet i Bergen.