Oddvar Johan Jensen
Førsteamanuensis dr.theol.

LK 136(2001),24-27.

Lærenemndas tolkning av
Confessio Augustana

a01.jpg (2028 bytes)

 

Den norske kirkes lærenemnd avgav 14. mars 2000 sin uttalelse i “Tunsberg-saken”.[1] Etter dette har det vært atskillig uro i deler av presteskapet. Fremfor alt gjelder dette dem som hadde håpet på et annet utfall av biskop Sigurd Osbergs læresak mot prost Asle Dingstad. Flere forhold taler for at debatten ikke bør være avsluttet med lærenemndas uttalelse. Jeg skal ikke behandle saken i sin fulle bredde, men begrense meg til noen hovedpunkter i lærenemndas tolkning av CA. Det gjelder CA 7 og CA 28 som premisser for bedømmelsen av Dingstads tilsynsbrudd med biskopen. Betydningen av en slik gjennomgang er ytterligere aktualisert ved at lærenemndas synspunkter ukritisk er overtatt i den nylig avleverte utredning for Bispemøtet om aktuelle tilsynsmodeller i Den norske kirke.[2]

Fra min side er dette en oppfølging av min utredning av CA 28 for Dingstad i forbindelse med lærenemndas arbeid med saken.[3] Mitt bidrag kan også leses som en videre utbygging av argumentasjonen i Ole Fredrik Kulleruds artikler i LK om samme sak.[4]

Lærenemndas tolkningshorisont for CA

Når CA skal brukes som normativ kilde til å bedømme kirkens læremessige forpliktelse i dag, er det av avgjørende betydning å klargjøre hva som er tolkningshorisonten. Lærenemnda reflekterer ikke dette spørsmål i særlig grad, men gir likevel noen viktige holdepunkter. I innledningen til kapittel 3, Tolkning og bruk av CA 28 og CA 7 i relasjon til denne saken, skjelnes det mellom tolkning av CA selv og Dingstads bruk av samme. Med denne distinksjon kunne man tenke seg at Dingstad ble gitt medhold i en historisk tolkning av teksten, men at han så ble kritisert for ukritisk anvendelse av dette innen rammen av vår tids statskirkeordning. En radikal bruk av dette grep finner vi i Frede Castbergs utredning av Schjelderup-saken for departementet 1953. Der anvender han denne distinksjon på en så radikal måte at den historiske bekjennelse mister sin aktuelle normative betydning. I følge Castberg gjelder kun det som normativt som kongen bestemmer. Til det normative grunnlag for kongens kirkestyre hører verken Skrift eller bekjennelse, men grunnloven alene, altså de rammer Stortinget gjennom grunnloven gir for kongens styre av kirken.[5] Lærenemnda legger seg ikke på denne linje og anfekter ikke at Dingstad har en historiske tilnærming til CA, men imøtegår hans tolkning. Positivt formulerer lærenemnda sitt anliggende slik:

I det følgende vil det være nødvendig å drøfte det teologiske innhold i disse artiklene med tanke på de problemstillinger denne saken reiser. Det må gjøres i lys av den historiske sammenheng de ble til i.[6]

Dette betyr at lærenemndas uttalelse må tåle å bli prøvd på en historisk argumentasjon for hva som er en adekvat tolkning av CA. I det følgende skal to spørsmål vurderes nærmere. Først forholdet mellom hvilke anliggender CA 7 har med henblikk på spørsmålet om kirkens enhet og en eventuell avvisning av dem som måtte falle utenfor denne enhet. Dernest skal vi nærmere undersøke spørsmålet om hvordan kirkelig enhet i forhold til de samtidige katolske biskoper er å forstå ut fra CA 28. Begge deler må anses som hovedspørsmål i lærenemndas uttalelse.

CA 7 og kirkens enhet

Lærenemnda sammenfatter sin forståelse av CA 7 til slutt slik:

Det er ikke splittelsen, men enheten som defineres i CA 7. I lys av det kan en si at først og fremst skal det spørres om det er mulig å finne enhetens kjennetegn. Deretter kan det reises spørsmål om det foreligger uenighet som kan medføre en splittelse av kirken. Rekkefølgen er viktig. Det er ikke uten videre en splittelse av kirken selv om uenigheten kan være vanskelig og dyptgående.[7]

Med dette formulerer lærenemnda utvilsomt et sentralt anliggende i CA 7 og i hele CA. Ethvert kirkelig “nei” er og må være betinget av den samme kirkes “ja” til det som er grunnlaget for kirkens enhet. I følge CA 7 er grunnlaget for kirkens enhet at “evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett”. Der det skjer er den ene hellige kirke. Til en “sann enhet i kirken” er det derfor nok å være enig om dette, men det er også nødvendig. Følgelig gis det to mulige grunnlag for skisma. Det kan for det første være at det som er tilstrekelig og nødvendig – enighet om “evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene” – ikke er oppfylt. Eller det kan for det andre være at det som ikke er nødvendig blir gjort nødvendig. For hele lærenemndas behandling av CA er det påfallende at man i så liten grad har interessert seg for denne saklige side ved hva CA 7 viser til, dette til tross for at det er det Dingstad-saken gjelder og at det er det som er avgjørende med henblikk på kirkens enhet i følge CA 7.

I første del av CA (1-21) finner vi konsekvent nok ikke bare en positiv fremstilling av troens innhold, men også en rekke avvisninger av gammel og ny vranglære. Det gjelder klassisk vranglære fra oldkirken (CA 1) og det gjelder mer aktuelle villfarelser på reformasjonens venstreside. Det siste omfatter nødvendigheten av evangeliets lære er det ytre ord i menigheten og som en følge av dette fordømmelsen av dem som benekter det samme (CA 5). Det gjelder videre artiklene om dåp (CA 9) og nattverd (CA 10). Det gjelder også flere artikler som vi kan la ligge i denne sammenheng. Vårt poeng er kun å fremheve det faktum at CA stadig foretar læremessige avgrensninger og dernest at man også tok konsekvensene av dette i praktisk handling. Det taler for seg selv at læreforskjellene i nattverdsspørsmålet ble ansett som så alvorlige at det satte grenser for hvem som fikk være med å legge frem CA. De som ikke kom til enighet med de lutherske menigheter i læren om realpresensen i nattverden måtte legge frem sine egne bekjennelser.[8]

Hvordan skal vi så forstå forholdet til den samtidige katolske kirke? Gjelder det samme også den? Før vi kan svare på det spørsmålet må det gjøres klart hva som menes med katolsk kirke i denne sammenheng. Man kan på ingen måte forutsette at dette begrep faller sammen med den kirkelige organisasjon med paven som øverste leder, heller ikke med biskopene som regionale overhoder for denne kirke.

Med den katolske kirke siktet reformatorene til formuleringen i Den apostoliske trosbekjennelse, “Credo in … sanctam ecclesiam catholicam …”. “… una sancta ecclesia …” i følge CA 7, er derfor denne kirke. Som nødvendige forutsetninger for sann tilhørighet til den “katolske” kirke hører vi ikke noe om verken pave eller biskoper. I praksis svarer dette til det faktum at forholdet til dem var brutt og at man på tross av dette fastholdt tilhørigheten til den ene, hellige, “katolske” kirke.

Fra Roms side skjedde bruddet med de lutherske menigheter allerede i og med avslutningen av prosessen mot Luther 1520/21. Fra luthersk side ble det gjengjeldt med at gjeldende kirkerett ble satt til side. Dette skjedde allerede gjennom den symbolske brenning av den kanoniske rett 10. desember 1520. Siden fulgte en rekke nye brudd med den gjeldende kirkeordning. Liturgien ble endret og fornyet. En ny latinsk messe ble offentliggjort 1523 og en tysk messeordning 1526. Retten til å avsette og velge nye prester ble forsvart offentlig i 1523. En fast visitasordning ble iverksatt 1527/28 med de såkalte saksiske visitasartikler. Med denne ordning var tilsynet fra de romersk-katolske biskoper avvist og erstattet av en ny visitasjonsordning.

I forhold til Den romersk katolske kirke var bruddet for lengst åpenbart i 1530. Og dette var gjensidig. Men det samme gjelder altså på ingen måte forholdet til bekjennelsens hellige, katolske kirke. Det er som nevnt forholdet til denne som omtales i CA 7 og det er med henblikk på denne kirkeforståelse forsvaret for de lutherske menigheters katolisitet ble ført for keiseren i Augsburg 1530.

Det er høyst påfallende at Lærenemnda ikke tar opp de momenter som her er anført. Den reflekterer ikke sakssvarende hva kirkens katolisitet består i og hvilken betydning det har at nødvendigheten av det biskoppelige tilsyn – selve hovedsaken for Lærenemnda – ikke nevnes blant de ting som i følge CA 7 er nødvendige til kirkens enhet.

CA 28 og biskopene

Det syn på kirkens enhet som kommer til uttrykk i CA 7 må legges til grunn også for tolkningen av CA 28. Det betyr at de biskoper som omtales der ikke er å anse som nødvendig for kirkens enhet og katolisitet.[9] Når de likevel omtales og har en plass i denne sammenheng er utgangspunktet og begrunnelsen en annen. Bruddet med Rom var ikke ment som en fraskrivelse av ethvert overordnet kirkelig tilsyn. Som prestene var hyrder for sine menighetslemmer, anså man det som nødvendig med en tilsvarende overordnet tilsynsfunksjon for prestene. Tidlig på 1520-tallet var dette tilsyn organisert på noe forskjellig vis. Luther selv var til å begynne med tilbakeholdende med å etablere en fast tilsynsordning. Den kom først i 1527/28 med De saksiske visitasjonsartikler. Tilsynsfunksjonen ble da lagt til en av tilsynsområdets prester som fikk tittelen superintendent. Superintendentene tok med dette biskopenes plass som tilsynsmyndighet.

CA 28 kan ikke leses slik at den opphever den visitasordning som var etablert i og med De saksiske visitasjonsartikler. Derimot brukes innholdet i denne visitasordning til å imøtegå de romersk-katolske biskoper og deres myndighetskrav. Heller ikke de har noen annen myndighet enn den som er gitt ved evangeliet. Kravet til biskopene i CA 28 svarer konsekvent nok godt til det som er foreskrevet for superintendentene i visitasordningen av 1527/28. Og det er ikke noe overraskende ved det, tvert om. Det var tross alt reformasjonen og reformasjonens ordninger de lutherske menigheter ønsket å forsvare med sin bekjennelse.

Det er kun i samsvar med evangeliet (iuxta evangelium)[10] biskopene kan ha makt i kirken. Med dette inviteres de avviste biskoper tilbake til den katolske kirke (i bekjennelsens forstand), men prisen var ikke mindre enn at de underkastet seg reformasjonens program, nemlig å være biskoper i samsvar med evangeliet. Lærenemnda snur derfor tingene fullstendig på hodet når den sier:

Lærenemnda vil slå fast at CA 28 ikke kan brukes til å begrunne at kommunionsbrudd - og et derav følgende tilsynsbrudd i alt som gjelder forvaltningen av Ord og sakrament - kan kombineres med å fortsette i tjenesten med Ord og sakrament.[11]

For de menighetene som stod bak CA var problemet ikke et eventuelt brudd med biskopene. Bruddet var et faktum, og det var åpenbart for alle. Problemet var om disse biskopene overhode kunne ha noen makt i kirken og i så fall på hvilke vilkår. Med det svar de lutherske menigheter gav på dette spørsmål, gjorde de det klart at bruddet med Rom var legitimt for evangeliets skyld og at det bare kunne leges ved at de romersk biskoper selv stillet seg bak den reformasjon av kirken evangeliet krevde. Noe annet ville være å grave grunnen ut under den reformasjon av kirken de forsvarte og var ville å ofre livet for.



[1] Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i “Tunsberg-saken” – avgitt 14. marsk 2000. Heretter Lærenemnda med referanser til uttalelsens kapitler. Den videre vurdering er begrenset til nemndas flertallsuttalelse.

[2] Tilsynsmodeller. En utredning for Bispemøtet. September 2000.

[3] Bruk av CA XXVIII med henblikk på den aktuelle kirkelige situasjon i Norge. Til spørsmålet om homoseksualitet og tilsynsfrasigelse. LK 134(1999),153-158. (Sakkyndig vedlegg til Prost Asle Dingstads saksfremstiling for Lærenemnda mars 1999. Jfr Lærenemnda 2.1.).

[4] Kullerud, Ole Fredrik: Lærenemndas uttalelse i Dingstad-saken – en kritisk kommentar. LK 135(2000), 460-463.482-486.

[5] Castberg summerer opp sitt syn slik: "Kongens øverste myndighet i alle kirkelige anliggender søker sitt grunnlag hverken i den hellige skrift eller i bekjennelsesskriftene. Den har sin klare forankring i Norges grunnlov. Kongen er i sin myndighetsutøvelse bundet av grunnloven og av lovgivningens bestemmelser innen grunnlovens ramme. Geistlige myndighetsorganer har ingen annen kompetanse overfor Kongen (regjeringen) enn den som følger av gyldige norske rettsbestemmelser." Se STATSRELIGION OG KIRKESTYRE, Oslo 1953 s 62.

Poenget er at kongen på dette grunnlag kan endre bekjennelsesskriftene og angi hvordan skriften skal tolkes. Om den gjeldende tolkning i 1953 sier han:

"Skrift og bekjennelse kan ikke gjøres til gjenstand for bokstavfortolkning. Skrift og bekjennelse må kunne fortolkes i tidens ånd. En liberal hevdelse av bekjennelseskravet er i pakt med praksis i vår kirke. De geistlige embetsmenns bekjennelsesplikt er ikke til hinder for en forkynnelse som bestrider de evige helvedesstraffer." Se s 19.

[6] Lærenemnda 3.1

Dette synspunkt utvikles i detalj når f.eks. uttalelsen kommer til utleggelsen av CA 7: “Når vi i vår tid skal bruke CA 7 som grunnlag for å vurdere om kirkens enhet er truet eller brutt, er det nødvendig å være seg bevisst hvilken politisk og kirkelig situasjon CA 7 er skrevet i og hvilke problemstillinger om kirkens enhet denne artikkel svarer på. I stor grad var det nettopp spørsmålet om kirkens enhet som foranlediget at Confessio Augustana ble skrevet. Bakgrunnen for riksdagen i Augsburg 1530 var at keiseren ville samle hele riket til felles kamp mot en ytre fiende. De kirkelige stridigheter truet enheten i riket. De lutherske menigheter måtte forsvare de forandringer de hadde gjort som legitime innenfor kirken, og at det ikke var noen grunn til at de skulle bli kastet ut av kirken.” Lærenemnda 3.3.1. 

[7] Lærenemnda 3.3.6.

[8] Se BSLK 971, anmk 1. Det gjelder den såkalte Confessio tetrapolitana og Fidei ratio.

[9] Dette syn er derimot gjort gjeldende i Porvoo (1992), 32.k: “We believe that a ministry of pastoral oversight (episkope), exercised in personal, collegial and communal ways, is necessary as witness to and safeguard of the unity and apostolicity of the Church. Further, we retain and employ the episcopal office as a sign of our intention, under God, to ensure the continuity of the Church in apostolic life and witness. For these reasons, all our churches have a personally exercised episcopal office.”

[10] CA 28,5; se også 28,21.

[11] Lærenemnda 4.1.