Dr.theol. Oddvar Johan Jensen

Luthersk kirketidende 134(1999),153-158.

Bruk av CA XXVIII med henblikk på
den aktuelle kirkelige situasjon i Norge
Til spørsmålet om homoseksualitet og tilsynsfrasigelse

(Sakkyndig vedlegg til Prost Asle Dingstads saksfremstiling for Lærenemda mars 1999)

Innledning

Bekjennelsesskriftet Confessio Augustana (CA) er blitt til i en bestemt kirkelig situasjon og er preget av det. En forsvarlig bruk av dette dokument i den aktuelle kirkelige situasjon må derfor ta høyde for de forutsetninger som ligger i tekstens historiske kontekst. Det gjelder teksten som helhet og dens enkelte avsnitt. At CA ikke bare er et historisk dokument, men også bekjennelsesskrift for Den norske kirke, endrer ikke på dette forhold.

For underskriverne var CA en aktuell bekjennelse i den kirkelige situasjon 1530. Men når blant annet Den norske kirke senere har antatt den som gjeldende bekjennelsesskrift, har den dermed også tilkjennegitt at denne tekst fra 1530 har blivende betydning for vår kirke. CA må derfor både leses historisk og brukes aktuelt. Bekjennelsesteksten må med andre ord aktualiseres med henblikk på spørsmål i vår egen tid. Aktualiseringen kan skje ved at konkretiseringer fra 1500-tallet føres tilbake til den underliggende teologiske argumentasjon og konkretiseres i forhold til analoge forhold i vår egen tid, eller det kan være nødvendig å foreta nye konkretiseringer i spørsmål som ikke var omstridt og derfor heller ikke drøftet på 1500-tallet, men som saklig sett likevel ligger innenfor rammen av det CA uttaler seg om. Spørsmålet om homoseksualitet hører utvilsomt til siste type. Dette spørsmål var det ikke aktuelt å drøfte eksplisitt i CA.[1]

Når det gjelder de konkrete former for misbruk som nevnes i CA XXVIII, må vi ta hensyn til forskjeller mellom samfunnsforhold på 1500-tallet og i dag. Som bekjennelsesskrift kan CA feiltolkes så vel ved at man anvender konkrete utsagn på ikke sammenlignbare forhold som ved at man under henvisning til manglende parallellitet mellom CA og dagens utfordringer fratar bekjennelsesskriftet dets aktuelle relevans.

CA I-XXI

CA er en lærebekjennelse fra 1530 som sammen med Luthers lille katekisme har utgjort grunnstammen i de såkalte lutherske bekjennelser fra 1500-tallet. På riksdagen i Augsburg 1530 ble den lagt frem som en bekjennelse av den felles kristne tro. Den var en økumenisk bekjennelse. CA bygger på den forståelse av Apostolicum at den er en sakssvarende sammenfatning av  Skriften. Slik ble både Nicenum og Apostolicum lest i oldkirken og i middelalderkirken.

Utover i middelalderen ble det vanlig med mer fyldige parafraser over Apostolicum. I sin bekjennelse fra 1528 har Luther formulert den parafrase over denne bekjennelse som ligger til grunn for CA, og som dermed også har satt sitt preg på CA selv. Det gjelder i første rekke artiklene I-XXI.[2] Disse 21 første artikler er CA’s læreartikler.

Siktet med læreartiklene er dobbelt. Ved sin bekjennelse vil de lutherske menigheter bevise sin katolisitet i tilslutning til de oldkirkelige bekjennelser. Samtidig utfoldes dette, artikkel for artikkel, som Skriftens rette og rene lære.

CA XXII-XXVIII

De siste 7 artiklene i CA handler om misbruk som må bli endret. Innledningsvis påpekes det med henvisning til de 21 første artikler at man ikke har fraveket noen troens artikkel i den katolske kirke (de nullo articulo fidei dissentiant ab ecclesia catholica).[3] De første 21 artikler ansees dermed som tilstrekkelig med henblikk på kirkens katolisitet. De siste 7 artiklene er nødvendige for å avskaffe misbruk som enten har sneket seg inn i kirken ved sedvane eller som er blitt instituert med makt. Disse siste artiklene er gitt med samme autoritet som de første da det er Guds ord som krever at det aktuelle misbruk blir avskaffet (… daß wir durch Gottes gebot … gedrungen seind, solch Anderung zu gestatten.)[4] Etter CA’s hovedinndeling kan vi si at de første 21 artikler representerer kirkens «ja» til den felles kristne tro, mens de 7 siste representerer dens «nei» til det som strider mot det som er gitt i og med de første artikler. Disse to sider ved CA betinger hverandre gjensidig, noe som også kommer frem i de enkelte artikler. Ikke minst er dette tydelig i artikkel XXVIII.

CA XXVIII

Det er vanlig å hevde at CA XXVIII handler om toregimentslæren. Likevel er denne artikkel ikke en læreartikkel som har som mål å gi en læremessig fremstilling av toregimentslæren. For det formålet vil det være like nærliggende å studere CA VII-VIII (om kirken) og XVI (om det verdslige regiment), - i alle fall må disse artikler sees i sammenheng.

CA XXVIII omhandler toregimentslæren, men i et begrenset perspektiv. Artikkelens egentlige tema er «den kirkelige makt» (potestas ecclesiastica)[5] eller «biskopenes makt» (potestas episcoporum)[6], - eller rettere om misbruk av denne makt. I samme sammenheng tales det også om «nøklemakten» (potestas clavium).[7] Hva dette konkret dreier seg om, er angitt så vel positivt ved å si hva biskopens oppgave er ifølge Skriften, som negativt ved å konkretisere de misbruk som må avskaffes. Biskopene har som oppgave å verne om kirkens katolisitet idet de verner om troen (CA I-XXI) og avviser vranglæren (CA XXII-XXVIII). Det som sies om biskopenes makt i CA XXVIII må derfor relateres til læreartiklene og om nødvendig utdypes ved det som er skrevet der.

Biskopene misbruker sin makt når de binder samvittighetene i spørsmål hvor de ikke har støtte for dette i Skriften. Dette kan skje både ved at de med de midler som tilkommer det åndelige regiment (ord og sakrament) lærer mot Skriften og ved at de tar i bruk verdslig makt til å gjennomføre det samme. Samtidig understreker CA sterkt det legitime i at det verdslige regiment får gjøre sin gjerning, men innen sitt område: å beskytte legemet og de legemlige ting mot åpenbare krenkelser. Samtidig settes det klare grenser for det åndelige regiments rettigheter i det verdslige regiment.[8]

CA XXVIII har to korte summarier som beskriver biskopenes oppgaver. I det første formuleres dette i tre ledd. Ifølge evangeliet er biskopenes oppgaver gitt som makten eller Guds bemyndigelse (mandatum Dei) til å [9]

  1. forkynne evangeliet,
  1. forlate og fastholde synd og
  2. forvalte sakramentene.

Med Guds bemyndigelse siktes det konkret til Joh 20,21-23 og Mark 16,15 som siteres i det følgende avsnitt.

Den samme definisjon tas senere opp i et annet og noe annerledes profilert summarium, denne gang med Luk 10,16 som det sentrale skriftord: «Den som hører dere, hører meg». Ifølge evangeliet eller etter guddomelig rett (de iure divino) tilkommer det biskopene – de som har fått overdratt ordets og sakramentenes embete (ministerium verbi et sacramentorum) å [10]

  1. forlate synd,
  1. forkaste den lære som avviker fra evangeliet og
  1. utelukke de ugudelige – hvis ugudelighet er kjent – fra kirkens fellesskap, uten menneskelig makt, men ved ordet.

Når man ser disse to avsnitt i sammenheng, er det klart at å forkynne evangeliet innbefatter å forkaste den lære som avviker fra evangeliet, liksom det å forlate synd innbefatter å fastholde synden hos den ubotferdige synder. Det siste skal endog skje i den betydning at den uborferdige (eller åpenbart ugudelige) skal utelukkes fra kirkens fellesskap. Med hensyn til læreartiklene svarer dette til definisjonen av kirken (i CA VII), som forsamlingen av de hellige der evangeliet blir lært rent (pure docetur) og sakramentene rett forvaltet (recte administrantur). Dette er det som er forordnet av Gud og som av samme grunn både er nødvendig og tilstrekkelig til kirkens enhet (Et at veram unitatem ecclesiae satis est consentire de doctrina evangelii et de administratione sacramentorum.).

Med dette er bispeembetets[11] oppgaver bekrevet i sin hovedsak. I avsnitt 23 følger så den konsekvente og helt nødvendige avgrensing med tanke på de biskoper man stod overfor: «Men når de lærer eller bestemmer noe mot evangeliet, da har menighetene følgelig (tunc) en befaling fra Gud (mandatum Dei), som forbyr dem å adlyde.» Skriftstedene som anføres er: Matt 7,15; Gal 1,8; 2 Kor 13,8; 13,10. Dette viser at CA gir dette spørsmål høyeste prioritet og setter de konkrete avvisninger i CA XXII-XXVIII i perspektiv.

På bakgrunn av de uttrykk som er brukt i teksten, kan det være nærliggende å tenke på en passiv ulydighet mot biskopene. Ser man derimot på de historiske forhold CA refererer til, innbefatter denne ulydighet endog endringer av gudstjenesten, avsettelse av prester og innsettelse av nye evangeliske predikanter i menighetene, mot biskopens vilje. Dette var begrunnet i menighetens rett og plikt til å sørge for at den blir betjent med evangeliet i samsvar med Guds ord.[12] I den histroriske situasjon var CA et forsvar for dette.

De konkrete misbruk av bispeembetet som nevnes, refererer seg til aktuelle påbud som de romerske biskoper krever overholdt.[13] Denne sak har to sider: De aktuelle påbud er menneskebud, som i motsetning til Guds bud ikke kan binde samvittighetene. Dernest gjøres overholdelse av disse menneskebud til fortjenstfulle gjerninger for Gud. Ingen av delene kan aksepteres. Det er bare Guds bud som kan binde samvittighetene, og ingen lovgjerninger er fortjenstfulle med hensyn til menneskers frelse.[14]

Aktualisering av CA XXVIII - Osbergs tolkning

Det er ikke vanskelig å finne konkrete eksempler på at CA XXVIII refererer til samtidige forhold på 1500-tallet og at ikke alle saker som behandles har samme relevans i dag. I en tid hvor man la tanken om samfunnet som en religiøs-politisk korporasjon (unum corpus cristianorum) til grunn for styre av land og folk, var eksempelvis samvittighetstvang en mer nærliggende fare enn i et moderne pluralistisk samfunn. I CA XXVIII legges det derfor, av historiske grunner, mest arbeid i å sikre evangeliet rom i en situasjon hvor det trues av både kirkelige og politiske krefter. CA’s underskrivere er beredt til å ta den teologiske kamp for evangeliet, men understreker i CA XXVIII at det kun skal skje med Skriftens ord som middel. Derfor må den politiske makt som truer avskjæres. I denne sammenheng er toregimentslæren et velegnet våpen.

Dersom det blivende innhold i CA XXVIII kan reduseres til å behandle toregimentslæren som en formal struktur, hvor sentrale poeng er å sikre ytringsfriheten i pluralistisk forstand, da blir denne artikkel først relevant når ytringsfriheten trues i religiøse spørsmål. Men CA XXVIII er som vi har sett ikke uttømt med dette. Artikkelen er svært konkret med hensyn til hva som er biskopenes oppgaver. Der de romerske biskoper svikter, er det klart at dette teologisk også blir sett i sammenheng med CA’s sentrale innhold i de følge læreartikler. Og det er det siste som er hovedsaken. Med dette som utgangspunkt er det like alvorlig å ta bort Guds bud som å utgi menneskebud for å være Guds. Om enn på noe forskjellig vis, så griper begge deler direkte inn i det CA XXVIII omtaler som biskopenes oppgave ifølge Guds bud.

Osbergs tolkning av CA XXVIII[15] i sitt skriv til Den norske kirkes Lærenemd av 20. mai 1998 treffer verken historisk eller aktuelt. En nærmere fremstilling av Osbergs tolkning av CA XXVIII må utstå. Hans hovedpoeng er likevel klart nok. Ved i det alt vesentlige å begrense artikkelens innhold til ett viktig poeng, regimentslæren, unngår han å ta stilling til artikkelens saklige innhold. Det gjelder både artikkelens sentrale innhold slik dette ovenfor er fremstilt og den betydning dette har innen rammen av CA som helhet. Unntaket er den refleksjon han har til spørsmålet om mindretallets (BM 2/95) syn «strider mot evangeliet». Dette punkt representerer imidlertid ikke et unntak fra hans reduksjonistiske tolkning av CA XXVIII, men heller en konkretisering av denne med henblikk på evangeliet.

En utførlig gjennomgang av «evangeliet» ifølge CA må vi gi avkall på i denne sammenheng. Det som er avgjørende i den aktuelle sak, er at evangeliet i forhold til loven ikke kan reduseres til bare å være et nei til lovgjerninger. Evangeliet har et positivt innhold hvis motstykke er Guds bud som viser at mennesket er en synder og hvilke synder det som et kristent menneske skal kjempe mot. Evangeliet forutsetter derfor et «ja» til loven, både som dommer og som mål for et rett kristenliv. Begge deler kommer til uttrykk i det som ovenfor er gjengitt med hensyn til biskopenes oppgaver ifølge CA XXVIII. I Luthers katekismer er forholdet mellom lov og evangelium utførligere fremstilt og konkretisert med henblikk på de enkelte bud. Dersom dette teologiske anliggende i CA ikke ivaretas, er konsekvensene antinomisme og svermeri.

Til forskjell fra CA har Osbergs evangelieforståelse en tydelig antinomistisk tendens. I det aktuelle stridsspørsmål kombineres dette med at Skriftens etiske utsagn om homoseksualitet omtolkes. Han har derfor ikke syn for at det å arbeide for kirkelig legitimitet for handlinger Skriften kaller synd, er å arbeide mot evangeliet. For den som i denne sak ser seg bundet av Skriftens ord om at homoseksuelle handlinger er synd, er konflikten med Osberg med nødvendighet en konflikt om evangeliets rene lære. Med sin forkynnelse og veiledning fratar han mennesker som lever i synd muligheten for å høre evangeliet om syndenes forlatelse som et ord om tilgivelse for deres synder og til å ta kampen opp mot synden. Eller slik Luther formulerer det i Den store katekismes innledning til utleggelsen av Fadervår:

Nå har vi hørt hva vi skal tro og gjøre, og dette er det beste og saligste liv. Nå følger det tredje stykke, nemlig hvordan en skal be. Vi mennesker kan ikke holde de ti bud fullkomment, selv om vi har begynt å tro. Dessuten setter djevelen seg imot av alle krefter sammen med verden og vårt eget kjød. Derfor er ingen ting mer nødvendig enn at vi alltid ligger Gud i øret og roper og ber at han vil gi, holde oppe og øke vår tro og vår lydighet mot de ti bud, og ta bort alt som ligger i veien og hindrer oss i alt dette (…, daß er den Glauben und Erfüllung der zhen Gebot uns gebe, erhalte und mehre und alles, was uns im Wege liegt und daran hindert, hinwegräume.).[16]

Innen rammen av Luthers katekismer dreier budenes forpliktelse seg om evangeliets sannhet, det være seg med henblikk på budene selv, troen eller Fadervår. Dersom en biskop setter ett eller flere av Guds bud til side, utfordrer han med dette ikke noe mindre enn den for kirken grunnleggende tjeneste med evangeliet.

Advare menigheten

Som vist nevner CA XXVIII pliktmessig ulydighet mot biskopene når de lærer eller instituerer noe mot Guds ord.[17] Nøkkelen til å forstå denne formaning er som nevnt Luk 10,16: «Den som hører dere, hører meg.» Poenget er derfor ikke den enkelte prests frihet til å forkynne, men menighetens rett til å høre Guds ord klart og rent. I den aktuelle sak er det derfor menighetens rett saken gjelder. Det syn Osberg har gjort seg til talsmann for, må med nødvendighet oppfattes som en oppfordring til å arbeide mot Guds ord og sette det til side, og er derfor en trussel mot menigheten. Dette legitimerer en påberopelse av CA XXVIII som grunnlag for ulydighet mot biskopen.

Hvilke former for ulydighet er så adekvate? Hensynet til menigheten tilsier at presten offentlig må advare mot biskopens lære ettersom han offentlig har fremsatt sitt syn og ikke trukket dette tilbake. En sondring mellom det han sier ifølge sitt embete og det han sier privat, er lite sakssvarende ettersom det er i offentligheten han opptrer med sitt «private»syn og også har forpliktet seg til å arbeide for å endre kirkens offisielle syn.

Tilsynsbrudd innebærer at man som prest ikke kan motta biskopens åndelige veiledning og ikke opptre i gudstjenestefellesskap sammen med ham. Dette er nok det mest omstridte punkt. Men dersom det er slik at han bestrider Guds klare ord, er heller ikke denne reaksjon urimelig. For menigheten understreker en slik reaksjon alvoret i det å sette Guds ord til side, og forhindrer at et «ja» og et «nei» til det aktuelle Guds bud kan lyde samtidig i menigheten. I tillegg til de nevnte teologiske grunner - som er avgjørende for saken - er det også gode sjelesørgeriske grunner for å trekke et klart skille i forhold til biskopen med hensyn til gudstjenestefellesskap. Dette vil i særlig grad være til vern for dem som i det aktuelle spørsmål ser seg bundet av Guds ord, men i sitt liv må føre en kamp mot sitt «eget kjød».

I CA utgjør det teologiske og det praktisk sjelesørgeriske to sider av samme sak. Det er livet i den enkelte menighet som utgjør den praktisk-kirkelige horisont for bekjennelsen. I CA XXVIII er det i grunnen dette som er artikkelens gjennomgangstema. Menighetens ordninger må være slik at evangeliet blir forkynt klart og rent og sakramentene blir forvaltet rett. Biskopens rett og plikt ligger i å være en tjener denne Guds ordning. Det er der hans autoritet ligger. Bruker han derimot sitt embete til å sette seg opp mot Guds ord, opphører samtidig denne hans autoritet i forhold til menigheten.

 

Askøy 15. februar 1999

 

 

Oddvar Johan Jensen



[1] I Apologiens artikkel om presteekteskapet finnes følgende polemiske formulering i den tyske parafrase: «schändliche Unzurcht und ungehörte Laster, welche auch bei den Heiden für greulich gehalten, zu schützen und verteidigen.» CA XXIII,4. Dette kan godt henspille på homoseksuelle handlinger blant munkene, men det er altså slikt man ikke snakker om.

[2] Maurer: Kommentar I 1976, 32-39.

[3] BSLK CA Articuli in Quibus recentur abusus mutati, 1. (s84).

[4] BSLK op cit 84,15-18.

[5] Den latinske overskrift: «De potestate ecclesiastica».

[6] XXVIII,5; Den tyske overskrift: «Von der Bischofen Gewalt»

[7] XXVIII,5; I et sent forarbeid til CA XXVIII har artikkelen overskriften: «De potestate clavium»

[8] XXVIII,11-19.

[9] XXVIII,5.

[10] XXVIII,20f.

[11] For enkelthets skyld brukes gjennomgående betegnelsen «bispeembetet» i samsvar overskriften i CA XXVIII, men saklig sett er det ingen klar grenseoppgang i denne artikkel mellom et spesifikt bispeembete og det som kalles «ordets og sakramentenes embete» (ministerium verbi et sacramentorum).

[12] Se: Daß ein christliche Versamlung oder Gemeine Recht und Macht habe, alle Lehre zu urtheilen und Lehrer zu berufen, ein und abzetzen, Grund und Ursach aus der Schrift. (1523) WA 11,408-416.

[13] XXVIII,30-75.

[14] Spørsmålet om tro og gode gjerninger er utførlig behandlet i CA XX.

[15] Anmodning 1998, s 2f.

[16] KB 351,1f; BSLK 662,1f. Se også samme poeng i innledningen til Troen, KB 343,1-3; BSLK 646,1-3.

[17] CA XXVIII,23.