Bergens Tidende 28. april 2004.

Det er viktig å verne om religionsfriheten, men det er på samme tid ikke mindre viktig å gi religionskritikken rom. Religionene rommer ikke bare “tro og kjærlighet”, men blir også brukt til å legitimere overgrep og brutalitet. Vi ser det når maktmennesker tar kontroll over enkeltmennesker i autoritære og lukkede religiøse grupper. Og vi ser det når politisk makt tillegger seg selv guddommelig autoritet for slik å unndra seg den kritikk den ellers ville blitt rammet av. I begge tilfeller handler det om en form for guddommelig immunitet.

Den umiddelbare foranledning til å ta opp spørsmålet ligger for hånden. Vold og terror i Guds navn dokumenteres daglig i mediene. Når så en kristen teolog tar opp dette tema, kunne man frykte at formålet var å forsvare “den sanne” kristendom som den eneste løsning på den brutalitet vi ser. Det kan også bekreftes for så vidt som undertegnede både er overbevist om kristendommen som universal sannhet og kristen etikk som en god veiviser på alle nivå i samfunnet. Poenget er i denne sammenheng imidlertid et annet. Det er at religionskritikk både har vært og fremdeles er nødvendig, også for kristendommens del.

La oss like godt gå rett inn i sentrum av problemet. Særlig i de gammeltestamentlige skrifter finnes det et betydelig tilfang av vold og brutalitet. Noen ganger er vinklingen kritisk, men en del tekster kan også leses legitimerende. Dette har selvsagt lesekyndige til alle tider sett og på forskjellig vis prøvd å komme til rette med. På mange måter har kirkefaderen Augustin satt en standard når han i sin selvbiografi, Bekjennelser, sier med henvisning til biskop Ambrosisus: “Han tok bort det tildekkende slør og lot meg se den åndelige mening i det som etter bokstaven syntes meg urimelig.” Dette er et grep som fortsatt brukes i bibeltolkningen, men som den moderne bibelforskning ubarmhjertig avkler som åndeliggjøring av en besk og brutal virkelighet.

Godt 1100 år etter Augustin grep Luther til en mer radikal løsning. Han anså rett og slett hele Moseloven som opphevet (medregnet de 10 bud), som en følge av Kristi komme. Moseloven gjaldt som Guds lov bare for det jødiske folk for en bestemt tid. I forelesninger over 2. Mosebok sier han: “Vi vil ikke lenger ha Moses som fyrste eller lovgiver; ja, Gud vil heller ikke ha det slik. Moses var en mellommann og lovgiver for det jødiske folk alene, dem har han også gitt loven.” Det som blir tilbake, er det han kaller “den naturlige lov” som alle mennesker “på naturlig vis har skrevet i sine hjerter”. Det etiske stoff i Det nye testamentet ser han som en ekte formidling av den naturlige lov. De ti bud har da gyldighet, ikke som loven gitt på Sinai, men som forkynnelse av den naturlige lov.

Nå skulle man kanskje tro at det kristne Europa konsekvent tok kampen opp mot all ondskap og brutalisering. Slik gikk det ikke. Dette skjedde på tross av at teologene, med Augustin og Luther som fremtredende representanter, gjorde kjærligheten til et avgjørende kjennetegn på sann kristendom. Ikke minst er Luther selv beryktet for sine anti-jødiske skrifter mot slutten av sitt liv. Her slår det gammeltestamentlige krav om territorial utryddelse av vantroen gjennom, på tross av det han ellers mente om det samme lovstoff. Idealet om et samfunn fritt for vantro lå for øvrig til grunn for så vel korstog som kjetterbål gjennom hele middelalderen og frem til den liberalisering som kom i løpet av 1700- og 1800-tallet.

Det er for eksempel sterk kost å lese Christian den 5. norske lov fra så sent som 1687. I blasfemilovgivningen er det tydelig ikke nok med dødsstraff alene: “Hvem som overbevisis at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernæst hans Hoved afslaais og tillige med Tungen settis paa en Stage.” Og mente man å kunne bevise at noen hadde gitt seg i Djevelens vold, slik de mange hekseprosesser vitner om, “… den bør levendis at kastes paa Ilden og opbrændis.”

Motivene for å gjøre bruk av slike straffebestemmelser kunne være alt fra folkelig frykt og overtro til politisk makt. Poenget ligger imidlertid i den sammenheng som teologisk og rettslig etableres mellom mål og midler i strafferetten. Målet er å verne Guds navn og ære mot Djevelens angrep. Det skjer ved at man straffeforfølger dem som direkte allierer seg med Djevelen eller på annet vis angriper det guddommelige. Med tanke på mennesket som befinner seg i kampen mellom Gud og Djevelen, er målet å redde menneskets sjel. Hvor tett disse forskjellige sider av saken er vevd sammen, kommer til syne i selve gjennomføringen av den dødsstraff det her er tale om.

Henrettelsen er innrammet i det man kan kalle den korsfestede røvers liturgi. Tankegangen er at liksom røveren på korset fikk løfte om å få være med Kristus i Paradis, slik skal ingen forbryter fratas denne mulighet til å redde sin sjel, heller ikke de dødsdømte. Sett i et religiøst perspektiv, gir dette isolert sett mening. Situasjonen er imidlertid at selve henrettelsen i dette tilfellet har et klart religiøst formål. All åpenbar vantro og ugudelighet skal utryddes. Og det skal skje på legitimt vis med utspekulert brutalitet og dødsstraff som redskaper, noe som kommer tydelig frem gjennom hele liturgien. Presten spør ikke bare om den dødsdømte tror på syndenes forlatelse for Kristi skyld, men også om den dødsdømte tror han eller hun har fortjent den død vedkommende er dømt til å lide. Spørsmålet er retorisk og forventet svar er en positiv bekreftelse på at den ventende lidelse er som fortjent. Liturgien avsluttes med følgende kommentar, fulgt av den døendes siste bønn:

“Dersom hand enten hængis eller brydis paa sine Lemmer, eller og levendis marteris og deelis, da maa Præsten ikke forlade hannem, førend hand er død, men skal stædse raabe til hannem, alt mens hand opføris af Stien, eller og marteris, at hand tænker paa sin Jesum, og sukker inderlig til hannem:

Herre Jesu forbarme dig over  mig!

Hellige Herre Gud!

Hellige Herre Gud!

Hellige Herre Gud, forbarme dig over mig!

Herre Jesu jeg befaler min Siæl i dine Hænder! Amen.”

Sett på bakgrunn av de kristne holdninger vi i dag fortrolig med, er dette for folk flest fjernt og fremmed. Dette er et uttrykk for at kristendommen i vårt land i løpet av 2-300 år har blitt korrigert gjennom motstand fra forskjellig hold. Overgrep og brutalitet er angrepet av kirkens egne kjernetropper og av dens motstandere. Den positive gevinst er at det er satt en effektiv stopper for legaliserte overgrep og brutalitet i Guds navn og at kristendommer slik fortsatt kan være en positiv kraft i samfunnet. Sammenhengen mellom demonisering av motstandere og legalisering av overgrep og vold er brutt. Dersom det ikke hadde vært rom for denne form for religionskritikk, ville man måttet angripe kristendommen selv for å få et humant samfunn. Det ligger i sakens natur at dette ikke bare gjelder kristendommen, men alle religioner og all religiøsitet.