| Oddvar Johan Jensen Førsteamanuensis dr.theol. |
|
Dagen 12. januar 2005. |
|
|
Nils Røhnebæk skriver i
Dagen 3. januar en artikkel om «Martin Luther og fornuftens regiment». Hele
artikkelen kunne gjerne ha havnet i bunken av useriøse ytringer om Luther,
basert på sterke meninger og stor frihet i forhold til det som lar seg
dokumentere historisk. Fra tid til annen kommer det slike artikler på trykk,
ofte skrevet i god tro. Vanskelige kilder Det sviktende historiske grunnlag for slike Luther-artikler spenner fra regulære sitatfusk til forståelige feiltolkninger av løsrevne sitater. Det er også eksempler på at hele kildeutgaver som er i omløp, er ubrukelige som kilder til Luthers forfatterskap. Et eksempel på dette er den mye brukte utgave av Luthers prekener, utgitt av Det evangelisk lutherske kirkesamfunn 1968/71. Jeg har analysert en del av disse prekenene og funnet at de gjennom tidene har vært utsatt for en heller brutal klipp- og lim-metode. Prekener er klippet ned til 30 prosent av den opprinnelige preken og så har man fylt på med nye prekener som har blitt behandlet på samme måte. Ofte har det vært nødvendig å klippe fra hele tre prekener for å få den nye preken opp på en akseptabel lengde. Fremstillingen er blitt ytterligere forstyrret ved at man ikke har oversatt Luthers bibeltekst, men lagt inn den man selv bruker. Det kan da synes som Luther forholder seg nokså fritt til teksten. Det er også eksempler på at den opprinnelige preken har vært holdt over en helt annen tekst. Denne type Luther-tekster ble til på 1600- og 1700-tallet og er gitt ut på nytt i god tro. I min studietid var denne utgave i flittig bruk på Menighetsfakultetet. Sjekk kildene Også presise, originale kilder fra 1500-tallet kan være svært vanskelig tilgjengelig. Det kan være rent språklige ting eller at ikke alle som har tatt pennen fatt har vært like nøye med hva de på Luthers vegne har skrevet ned. Både ved bruk av prekenutgaver og de såkalte bordtaler er det grunn til å være forsiktig. Dette er slikt de av oss som har drevet omfattende forskning på området burde vært flinkere til å informere leserne om. Dette er ment som et lite bidrag i så henseende. Jeg har en oppfordring til Røhnebæk og hans medskribenter i «kampen mot Luther». Baser kritikken på kilder som kan kontrolleres. Dette er et moderat krav. Egentlig skulle jeg ønske at man aldri skreiv uten å sjekke de kilder man benyttet, i alle fall ikke viss påstandene virker urimelige eller uforståelige, slik forfatteren i dette tilfellet selv opplyser. I den nevnte artikkel leser vi: «Og det ufattelige er at Luther ikke så dette, for det er jo dette Bibelen hele veien forkynner og framholder.» Og skulle man enda til ikke ha kilder til å dokumentere det man mener å vite, må man i det minste gå noe lavmælt frem. Nødvendig kritikk av Luther Når jeg tar til motmæle mot nettopp denne artikkelen, er det ikke fordi jeg skulle mene at Luther ikke skal kunne kritiseres. På toppen av min liste over tekster jeg gjerne skulle sett Luther ikke hadde skrevet, står de to beryktede skriftene mot jødene fra 1540-tallet. Men disse er ikke enestående. Både noen av skriftene mot paven fra samme tid og mot bøndene på 1520-tallet kunne med fordel vært holdt på et annet saklighetsnivå. Når det er sagt, er det alltid lettere å sitte som historiens overdommer hundreder av år etter begivenhetene, enn den umulige oppgave det var å stå midt i det kaos Europa den gang befant seg i. Som kirkehistoriker synes jeg imidlertid det er mest fruktbart å forsøke å forstå det som skjedde i lys av den tid og de prosesser hendelsene var en del av. Fy-resolusjoner 4-500 år etter er ikke av all verdens verdi. Toregimentslæren Røhnebæk baser sitt oppgjør med Luther på to påstander. For det første skilte Luther ikke bare mellom regimentene, det åndelige og det verdslige, men han skilte det åndelige fra det verdslige. Evangeliet om Guds rike «ble ikke forkynt i sin helhet, og ikke inn i det såkalte verdslige regimentet». «Det ble begrenset og forsinket av et oppkonstruert, teoretisk gjerde!» Dette er en urimelig påstand både om luthersk teologi i sin alminnelighet og som en tolkning av Luthers syn. Selvsagt mente han at evangeliet skulle forkynnes over alt og til alle, og at evangeliet som skapende Guds-ord hadde sin virkning i den troende både med henblikk på livet i det verdslige og det åndelige regiment. Jeg anbefaler skriftet Om de gode gjerninger (1520) og tolkningen av De ti bud i Luthers store katekisme (1529) som lesestoff. Det sentrale poeng i toregimentslæren er ikke å dele samfunnet i en åndelig og en verdslig sektor, men å peke på at Gud bekjemper det onde (djevelen, verden og vårt eget kjød) på to måter, innenfra gjennom evangeliet, ord og sakrament, og utenfra gjennom gode samfunnsordninger og ytre makt. Fornuften For det andre sier Røhnebæk: «Og det som gjorde dette dobbelt meningsløst og farlig, var at Luther opphøyet fornuften til den høyeste, overordnede instans som skulle styre dette regiment, som kom til å omfatte hele livet og samfunnet, og styre alt fra vugge til grav! Det har ikke dreid seg bare om å styre i rent praktiske spørsmål, og småtterier, men om å styre hele utviklingen, veilede, være midtpunkt, bestemme oppmerksomhetsretningen, være allmakten, bestemme framtiden! Ja, en kan si at det ofte har dreid seg om intet mindre enn å forvalte sannheten, avgjøre veien og bestemme livet!» Her tar forfatteren virkelig av. Og han fortsetter: «Det er ufattelig hvorledes Luther kunne gi fornuften en slik opphøyet posisjon.» Dette er et eksempel på hvordan et visst poeng kan utvikles på en måte som ender i den rene meningsløshet, i alle fall sett i forhold til hva Luther lærte om fornuften. Om man for alvor vil gå inn i dette emnet, er det bare å ta Luthers berømte skrift Om den trellbundne vilje (1525) fatt. Der skriver han både positivt om bruk av fornuften og om dens begrensninger. Han sier for eksempel at «fornuften» ikke kan stå imot de fornuftsargumenter som kan anføres for at Gud er «urettferdig», men disse argumenter «forsvinner likevel som dugg for solen ved evangeliets lys og kjennskapen til nåden». Luther tilkjenner nok fornuften betydelig kompetanse når det gjelder det som skal styres og ordnes i livet, men det er utenkelig at den skulle ha kompetanse til å omstøte det som er åpenbart i Guds ord. Og han er i høy grad oppmerksom på at fornuften kan fare vill og ta feil.
|