Oddvar Johan Jensen
Førsteamanuensis dr.theol.

Dagen 5. oktober 2004.

"Den olympiske ånd"

a01.jpg (2028 bytes)

Den olympiske bevegelse er ingen endimensjonal størrelse. Den har røtter i både gammel gresk mytologi og i moderne underholdningsindustri. Samtidig er den utvilsomt også bærer av sentrale politiske og kulturelle verdier som kan være forankret på forskjellig vis.

For noen dager siden leste jeg en lederartikkel i VEGEN FRAM, organ for Midthordland Indremisjon. Artikkelen var skrevet av kretssekretær Kurt Urhaug og hadde den nevnte tittel som overskrift. Innholdet er så pass utfordrende at jeg finner det nødvendig å stille artikkelen under debatt.

La meg som en sammenfatning av saken gjengi Urhaugs avslutning:

“Landsbyen i de Olympiske leker er et samfunn på tvers av alle religioner, kultur og politikk. Dette er New Age sin enhetstanke. Dette er Europa Unionen sin visjon. Men det er bare det at det er et rike uten Israels Gud. Det er hvert rike og samfunn sin ulykke.”

Jeg må medgi at den argumentasjon som Urhaug prøver å underbygge sin konklusjon med er mer enn luftig. Utvilsomt finnes gresk mytologi, men det er vel ikke lenger så mange som tilber Zevs som “den høyeste gud”? Det er vel også en heller spenstig sak under overskriften “Yoga” å fremstille “øvelse, teknikk, utholdenhet, styrke, selvkontroll og prestasjoner” som uttrykk for den Olympiske ånd, “en fremmed ild i samfunnet vårt” som rammes av Paulus dom over mennesket som dyrker seg selv, Rom 1,26f. Som gammel idrettsutøver har jeg ikke en gang tenkt tanker som dette, og var det ikke en kretssekretær i DVI som skrev det i et offisielt organ, så hadde jeg nøyd meg med å notere påstanden. Selv om legemet åpenbart blir skrøpeligere med årene, kommer jeg fortsatt til å øve på både “teknikk, utholdenhet, styrke, selvkontroll og prestasjoner”, og det med den aller beste samvittighet. Når det gjelder selve den olympiske bevegelse er jeg langt mer bekymret for det grep den moderne underholdningsindustri har tatt enn for den fare grekernes gamle guder måtte representere.

Det Europeiske enhets- og fredsarbeid har jeg også betydelig sans for. 60 år med fred i det vestlige Europa er ingen selvfølgelighet. At Tyskland – som virkelig fremstod som en demonisk makt under andre verdenskrig – nå er integrert i en fredlig prosess, er et eksempel til etterfølgelse og til å glede seg over. Det betyr at det er mer enn en side ved EU som må frem om bildet skal være noen lunde dekkende.

Det som plager meg mest ved Urhaugs artikkel er den gjennomgående demonisering av skaperverket han med dette gjør seg til talsmann for. Dette er et gjennomgangstema i flere av artiklene han skriver. Et langt bedre alternativ er å tilkjenne Skaperen den plass han har. Han er himmelen og jordens skaper som fortsatt holder hele sitt skaperverk i sin hånd. Vi er alle kalt til å være hans medarbeidere i å ta vare på hans verk. Med hensyn til den verden vi lever i gjør vi det når vi fremmer det gode og bekjemper det onde. Det er mer enn nok av ondskap i verden om vi ikke skal la det gå sport i å demonisere det som er godt.

Frelsen har vi bare gjennom Åndens nådige og nyskapende gjerning ved Jesus Kristus. Like fullt holder Gud også sitt gamle skaperverk oppe som sin gode gave til oss. Faren ved den vei Urhaug har slått inn på er at han stenger av for denne side ved virkeligheten, at den fremdeles er Guds, båret oppe og preget av ham!

Oddvar Johan Jensen
Førsteamanuensis dr.theol.