Oddvar Johan Jensen
Førsteamanuensis dr.theol.

Vårt Land 22. februar 2006.

Hvor mange bud?

a01.jpg (2028 bytes)

[Originaltittel: Tapt billedforbudet eller kluss i tellingen?]

Under overskriften “Det forsvunne annet bud” har redaktør Erling Rimehaug en kommentar i Vårt Land 7. februar. Hans tema er bruk av det gammeltestamentlige billedforbud i islam. I denne sammenheng kommer han også innom billedforbudet i kristen sammenheng. Med den største selvfølgelighet omtaler han billedforbudet som bud nummer to i rekken av de ti bud. Videre anses det som et faktum, at der dette ikke finnes som bud nummer to, er det forsvunnet. Men så enkel er saken ikke. Historien er både lang og komplisert. Og den handler ikke om bud som forsvinner, men om tellemåter og tolkninger.

 Allerede ved en første gjennomlesning av tekstene i 2. Mosebok 20 og 5. Mosebok 5 kan problemet observeres. Tekstene har ingen selvsagt inndeling. Begge kan deles i henholdsvis 9, 10 eller 11 bud. 10-tallet finnes ikke her, men fremkommer i en omtale av budene (2 Mos 34,28; 5 Mos 4,13). Dermed er oppgaven gitt, teksten skal deles inn i ti bud eller ord.

 Historisk sett finnes det hele tre mulige inndelinger av den tekst som vi til vanlig regner som de ti bud:

  1. Innledningen, “Jeg er Herren din Gud …” telles som første bud. Resten av teksten deles så i 2.-10. bud. Billedforbudet hører her med til 2. bud. Dette er en kjent rabbinsk tellemåte.
  2. Billedforbudet regnes med til første bud og det 10. bud i tellemåten over deles i to. Teksten til første bud er her den samme som til andre bud i den rabbinske variant. Dette er den tradisjonelle kirkelige tellemåte i middelalderen. Den finnes også i Luthers katekismer.
  3. Billedforbudet telles som et eget bud og de to siste bud i den tradisjonelle kirkelige tellemåte slås sammen. Detter er den klassisk-reformerte tellemåte.

 Felles for alle tre modellene er det forhold at ingen fjerner noe som helst fra teksten. Forskjellen ligger i forskjellige inndeling. For å se dette må man imidlertid ha for seg den fullstendige tekst, ikke den pedagogiske kortform som vi kjenner fra Luthers katekismer. Reformatoren var selvsagt klar over forskjellen.

 Nå er det ikke til å komme forbi at Luther er blitt anklaget for å ha fjernet det andre bud. Rimehaug er mer nyansert og nøyer seg med å plassere Luther i en kirkelig tradisjon hvor det ikke var plass for billedforbudet. Men, sier han, Calvin og hans tilhengere “fant fram igjen det annet bud.” Rimehaug oppsummerer så: “Reformerte kristne, jøder og muslimer har altså fortsatt dette budet.” Grunnen til at dette virker så overbevissende er kontrasten mellom det første bud i sin kateketiske kortform og billedforbudet som et eget bud. Men slik har man altså ikke tenkt. Paradoksalt nok fulgte Luther nøyaktig den avgrensing av dette bud som han fant i den hebraiske tekst jødene på hans tid brukte. Der ble heller ikke billedforbudet regnet som et eget bud.

 Billedforbudet hadde man et avklart og aktivt forhold til i den lutherske reformasjon. Det ble ikke tolket som et totalt billedforbud, slik man hadde klare tendenser til på reformert hold. Poenget var å forby avgudsbilder. Fremfor alt rammet dette en del av kirkens helgenbilder. Den dansk-norske kirkeordinans (1537) uttrykker den reformatoriske forståelse presist:

 “Likeså skal de billeder som allmuen hengir seg til og dyrker, som det også er stort tilløp til langveis fra med stort avguderi, fjernes helt og holdent. For alle og enhver vet jo at slikt ikke er annet enn avguderi.”

 I Luthers katekismer var dessuten billeforbudet med som illustrasjon til første bud. Allerede i 1529 var det slike bilder til budene, trosbekjennelsen og fadervår, både i den store og den lille katekisme. Dette var bilder i evangeliets tjeneste. Slike bilder så Luther gjerne at folk hadde på alle veggene i hele huset. Moralen var “ja” til evangeliske bilder og “nei” til avgudsbilder. Med dette var også rammen for tolkningen av billedforbudet gitt.