Oddvar Johan Jensen
Førsteamanuensis dr.theol.

Vårt Land 9. januar 2001; Dagen 17. januar 2001.

Bispeembete i endring

a01.jpg (2028 bytes)

Bispeembetet i Den norske kirke har i etterkrigstiden vært i endring, særlig de siste par tiår. Fra å være et tydelig luthersk bispeembete - med røtter i det gamle superintendentembetet - har bispeembetet nå fått et episkopalt preg. Endringene dreier seg imidlertid ikke bare om teologi. De er også betinget av arbeidsrettslige forhold innen den statlige forvaltningen av Den norske kirke.  Begge deler har betydning for debatten om det biskoppelige tilsyn.

Teologisk er det et stykke vei fra det å tillegge de såkalte superintendenter en del kirkelige funksjoner ut fra en hensiktsmessighetsvurdering til å hevde at bispeembetet som sådant er nødvendig for kirkens enhet. Det siste er klart i strid med vår lutherske bekjennelse. I Confessio augustana (CA) 7 - som omhandler hva som er nødvendig for kirkens enhet - er bispeembetet ikke engang nevnt. Det samme gjelder den foregående fremstillingen av det kirkelige embete i CA 5. Når det episkopale syn like vel stadig hyppigere blir fremført av biskoper i Den norske kirke, er det et uttrykk for at forståelsen av bispeembetet er i endring. De teologiske kilder for dette er lett å spore. Det handler om økt innflytelse fra høykirkelige kretser innen Den norske kirke, men kanskje enda mer om innflytelse utenfra. Mest iøynefallende er kontaktene til de anglikanske kirkesamfunn, konkretisert gjennom den såkalte Porvooavtalen (1993). Der står det i samsvar med anglikansk tradisjon tydelig nok at bispeembetet er "nødvendig". Dette er kommet på plass og blitt stående uten at det er klargjort hvilke konsekvenser det har i forhold til vårt eget lutherske bekjennelsesgrunnlag i CA.

Samtidig som bispeembetet er omtolket i episkopal retning, er det også styrket forvaltningsmessig. I Tjenesteordning for biskoper (1997) er styringsretten styrket på bekostning av det selvstendige ansvar prestene tidligere har hatt. Dels er dette et uttrykk for sviktende tillit til at forpliktelsen på Skrift og bekjennelse i seg selv skal kunne være styrende. Dels er det et uttrykk for at biskopene ukritisk overtar den ledelsesfilosofi den offentlige forvaltning bygger på og legger den inn i tolkningen av bispeembetet.

Det er klart at biskoper har og må ha forvaltningsoppgaver i kirken og at de i den sammenheng også må være tillagt en styringsrett som svarer til den ledere for andre organisasjoner og i det offentlige har, så langt dette er rimelig for styret av et kirken som trossamfunn. Problemene oppstår når denne styringsrett brer seg til områder som griper direkte inn i forholdet til det teologiske grunnlag for kirken, Skrift og bekjennelse. I slike tilfeller blir biskopen, i kraft av lydighetsplikten tillagt myndighet til, gjennom “bindende pålegg”, å treffe beslutninger som innebærer en tolkning av Skrift og bekjennelse, en myndighet som biskopen i teologisk forstand ikke har hatt i Den norske kirke tidligere. Om det ikke alltid er tenkt slik fra biskopenes side, er det heller ikke lagt inn noen effektive sperrer mot en slik bruk av lydighetsplikten.

I den nylig avgitte innstilling til Bispemøtet – Tilsynsmodeller. En utredning for Bispemøtet. (September 2000) – er dette syn nokså gjennomført (Se særlig kap 3 om biskopenes tilsyn.). Argumentasjonen for biskopenes myndighet viser både til at han er overordnet i teologisk forstand og arbeidsrettslig. I beskrivelsen av biskopenes embetsutøvelse er det ikke tatt høyde for at biskopen selv kan opptre i strid med Skrift og bekjennelse og følgelig må tåle å bli irettesatt av menigheter og prester, og at de i slike sammenhenger ikke skal følge hans pålegg.

Tidligere har man beskrevet biskopens relasjon til de øvrige prester som pastor pastorum (prest for prestene), noe som signaliserte at biskopens fremste oppgave er å være tjener og sjelesørger (hyrde) for prestene, slik prestene skal være det for menighetslemmene. Kontrasten til det gamle lutherske bispesyn blir dermed påtakelig når utvalget konkluderer med at biskopen på grunn av sin overordnete stilling ikke lenger kan være sjelesørger for sine prester.

Spørsmålet om alternativt tilsyn er nøye vevd sammen med forståelsen av bispeembetet. For det videre arbeid med tilsynsspørsmålet er det viktig at biskopene selv klargjør sitt forhold til den lutherske tradisjon og hva de for fremtiden vil legge til grunn for arbeid med spørsmålet. Satt på spissen: Skal kirkens enhet sikres ved at vi fastholden den enhet som ligger i forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av sakramentene (CA 7) eller skal kirkens enhet søkes i en ny tolkning av bispeembetet?