Oddvar Johan Jensen
Førsteamanuensis dr.theol.

Overgivelse av døde
- nytolkning av jordpåkastelsen ved gravferd

a01.jpg (2028 bytes)

I forslag til ny gravferdsliturgi (se nyheter på http://www.kirken.no/) foreslår Nemd for Gudstjenesteliv (NFG) at det såkalte overgivelsesmotivet skal tas inn i liturgien. Konkret kyttes det til jorpåkastelsen som med dette fremstår som den liturgiske handling hvor gjennom den døde overgis i Guds hender. En spontan reaksjon på dette gav jeg til Dagen 21. februar 2001. Mitt hovedpoeng var:

Teologisk sett er en slik tanke ikke bare ubegrunnet, men en villfarelse. Det er døden selv som er den endelige overgivelse av den døende i Guds hender. I så henseende er døden diffinitiv og skal ikke suppleres. En liturgisk overgivelse av den døde til Gud etter døden er derfor meningsløst. Gravferdsliturgien skal gi de sørgende hjelp i forhold til det som har skjedd og til å legge sine egne liv i Guds hender.

Slik forslagt til ny gravferdsliturgi lyder vil det åpnes et kirkelig handlingsrom i forhold til den døde etter døden. Dette er det lange tradisjoner for i romersk-katolsk teologi, men ikke i luthersk teologi.

Samme sted ble også Arne Solhaug, leder for NFG, intervjuet. Dagen refererer følgende:

Når det ... gjelder kritikken fra Jensen, sier Solhaug at jensen bygger en lang argumentasjonsbasert kritikk på noe som ikke står i høringsdokumentet:
- Den fulle innsikt i hva som  skjer etter døden, kjenner ikke vi, uten gjennom de indikasjoner Skriften selv angir. derfor overlates det til Gud. Vi sier altså ikke hva den døde overlates til, bare at han overgis i Guds hender, påpeker Solhaug.

På bakgrunn av det som ble referert, fant jeg det nødvendig å utdype mitt syn. Dette ble presentert redaksjonelt i Dagen 22. februar under tittelen: "Ber Solhaug klargjøre". I orginal lyder mitt gjensvar som følger:

Arne Solhaug peker i et intervju i Dagen 21.02.01 på at min kritikk mot det såkalte overgivelsesmotivet i forslag til ny gravferdsliturgi bygger på et langt resonnement som det ikke står noe om i høringsdokumentet. Det er jeg enig med ham i, men problemet blir ikke mindre av den grunn. For hva vil de sørgene tenke når presten ved graven sier: "La oss nå overgi (navnet nevnes) i Guds hender."  I forslaget til ny liturgi er det enda til dette som er målet for hele gudstjenesten. Allerede i begynnelsen av gudstjenesten får de sørgende høre: "Vi er samlet her for å ta avskjed med (navnet nevnes). Sammen skal vi følge ham til den siste hvile og overgi ham i Guds hender."

Det Solhaug må klargjøre - og som det altså ikke står noe om i høringsnotatet - er hva som er ment med ordene som innleder jordpåkastelsen: "La oss nå (!) overgi (navnet nevnes) i Guds hender."  Konkret er det jordpåkastelsen som kirkelig handling som med dette blir tolket. Videre må det godtgjøres at det er slik de sørgene med rimelighet må oppfatte det som sies. Inntil så har skjedd, vil jeg for min del understreke at det i og med jordpåkastelsen ikke skjer noen overgivelse av den døde i Guds hender. Grensen for vårt handlingsrom går ved døden og det er strengt tatt bare oss selv vi har myndighet til å handle på vegne av i så henseende. I den grad dette tema skal tas opp og gis et liturgisk uttrykk, må det også være det som kommer til uttrykk i liturgien.

I høringsnotatet gis det en form for legitimering av overgivelsesmotivet: "Dette liturgiske momentet er ikke nytt hos oss. Det finnes i to ulike sammenhenger i Gudstjenesteboken: a) Det første stedet er i Kveldsbønn (...). Denne bønnens særpreg er det transparente forholdet mellom dagens avslutning og livets avslutning, mellom natt og død. Mot slutten av bønnen, like før den avsluttende lovprisning (Benedicamus) inviteres vi til "Overgivelse i Guds hender" (...) med de gamle ordene fra Salme 31,6, som også Jesus ba ved avslutningen av sitt liv (Luk 23,46): "I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd" b) Det andre stedet er i ordningen Omsorg for døende (...), hvor overgivelsen formuleres dels i ord som sies til og dels i ord som sies på vegne av den døende." Etter min beste vurdering støtter dette ikke den nye tolkningen av jordpåkastelsen, men tvert om det som er mitt poeng. Begge eksemplene gjelder levende mennesker som oppfordres til selv å legge sine liv i Guds hender.