HØRINGSUTTALELSE
FORSLAG TIL NY GRAVFERDSLITURGI

Det er ikke til å underslå at forslaget inneholder overraskelser. Som helhet har det i og med innføringen av det såkalte overgivelsesmotiv fått et nytt og for oss ukjent preg.

Kirkelig handlig ... for den døde ...

Innen rammen av luthersk teologi er det ikke mulig å legitimere spesifikke kirkelige handlinger utover forvaltningen av nådemidlene, ord og sakrament. Alle kirkelige handlinger må ha dette som sitt grunnlag. Også forbønn og troens bekjennelse har dette som sin referanseramme. Kirkelige handlinger kan derfor bare ha menigheten av de levende som adresse, ikke avdøde. At vi i Kristus er ett med alle lemmer på hans legeme, kirken, levende og døde, betyr ikke at vi kan gjøre noe for de døde – det være seg gjennom forvaltningen av nådens midler eller på annet vis. Overfor de døde kan vi ikke foreta oss mer enn å begrave deres jordiske levninger og ta vare på minnet. Strengt tatt er det de sørgende (menigheten) som er adressat også for dette. Den døde er gjennom døden gått bort, mens de sørgende (menigheten) er tilbake. Etter døden er det ikke lenger noe handlingsrom for noen, uten Gud selv. Gjennom døden er den døde overgitt i Guds hender.

En sentral del av motivasjonen for de nye elementer i forslaget, til forskjell fra nåværende ordning, er "manglende interesse for den døde, og manglende mulighet til å uttrykke takknemlighet og omsorg for en som har stått oss nær". Dette er ganske sikkert treffende for slik mange sørgende føler det. Men det er dermed ikke gitt at de nye foreslåtte elementer er gode svar med dekning i den kristne tro.

Overgivelsesmotivet (4.17)

Overgivelsesmotivet introduseres alt i inngangsordet (4):

Vi er samlet her for å ta avskjed med (navnet nevnes). Sammen skal vi følge ham til den siste hvile og overgi ham i Guds hender.

Selve overgivelsen skjer gjennom jordpåkastelsen (17). Den introduseres med:

La oss nå overgi (navnet nevnes) i Guds hender.

Innføringen av dette momentet motiveres på følgende vis:

Dette liturgiske momentet er ikke nytt hos oss. Det finnes i to ulike sammenhenger i Gudstjenesteboken: a) Det første stedet er i Kveldsbønn (Completorium, se GB I, side 328). Denne bønnens særpreg er det transparente forholdet mellom dagens avslutning og livets avslutning, mellom natt og død. Mot slutten av bønnen, like før den avsluttende lovprisning (Benedicamus) inviteres vi til "Overgivelse i Guds hender" (ledd 10) med de gamle ordene fra Salme 31,6, som også Jesus ba ved avslutningen av sitt liv (Luk 23,46): "I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd…" b) Det andre stedet er i ordningen Omsorg for døende (se GB II, side 123), hvor overgivelsen formuleres dels i ord som sies til og dels i ord som sies på vegne av den døende.

Vi har altså allerede innenfor rammen av våre liturgier den levendes overgivelse av seg selv, samt overgivelsen av den døende. Dette vil finne sin helt naturlige fullføring i gravferdshandlingen i de gjenværendes overgivelse av den døde. En slik ritus hjelper oss til å gi slipp på den som ugjenkallelig er gått bort.

Overgivelsesmotivet er bibelsk fundert. Man taler gjerne om commendatio animae etter Jesu ord på korset i følge Vulgata (Luk 23,46): "Pater, in manus tuas commendo spiritum meum." Dette gamle bønneord fra Sal 31,6 hører hjemme ved livets slutt. Det er hevet over tvil. Spørsmålet er om dette finner "sin helt naturlige fullføring i gravferdshandlingen i de gjenværendes overgivelse av den døde." Det er det ikke gitt noen grunner for. Tvert om! De eksempler på overgivelsesmotivet som er gitt, har den døende selv som subjekt. Med tanke på den forestående død legger den døende alt i Guds hender. Grensen for denne form for overgivelse går ved døden og den er definitiv.

Når det er klart at overgivelsesmotivet ikke kan brukes til å legitimere den nye tolkning av jordpåkastelsen, hva er det så som har ført til innføringen av dette motivet i forslaget? Siste setning i sitatet ovenfor angir en mulig grunn: "En slik ritus hjelper oss til å gi slipp på den som ugjenkallelig er gått bort." Dette er og må fortsatt være et sentralt moment i vår gravferdsliturgi, hjelp for de pårørende til "å gi slipp på den som ugjenkallelig er gått bort." Jordpåkastelsen i den gamle form bør bli stående som et tilstrekkelig uttrykk for dette. Eventuelt kan dette elementet utvides ved at man som i den eldre gravferdsliturgi igjen lar de sørgende ta del i jordpåkastelsen ved at også de får anledning til å kaste jord på graven.

Overgivelsesmotivet må reserveres for de levende som selv oppfordres til å legge liv og død i Guds hender. Selv om tanken bak introduksjonen av dette motivet i gravferdsliturgien måtte være den aller beste, så hører det ikke hjemme her.

Bønn (10)

Et av forslagene til bønn (10) lyder:

Evige Gud, takk for livet du har gitt oss. Du har lovet å være med oss alle dager, i glede og i sorg, inntil tidens ende. Vi takker deg for (navnet nevnes) og for det du har gitt oss gjennom hans liv. Barmhjertige Gud, ta imot ham som en av dine, skapt i ditt bilde og forløst ved Jesus Kristus. Reis ham opp på oppstandelsens morgen til evig liv hos deg.

Dette er både et eksempel på hvordan man kan formulere en bønn som setter den døde i sentrum, og en misforstått bruk av overgivelsesmotivet. Det siste (ta imot ham ... ) går igjen i alle alternativene og må liturgisk sett antas å korrespondere med innføringen av overgivelsesmotivet i forslaget ellers (4.17). Det fungerer som en forberedelse til det som senere kommer i selve jordpåkastelsen. Dette må derfor utgå. I stedet bør man finne frem til et uttrykk for vår tillit til at den døde er i Guds hender, og at dommen er hans.

Jesu hvile i graven som en helligelse av våre hvilesteder (16)

I bønn ved gravstedet (16) finner vi følgende tekst:

Herre Jesus Kristus, du som selv en gang hvilte i en grav og slik helliget våre hvilesteder, la (navnet nevnes)s legeme få hvile i fred under korsets hellige tegn † inntil oppstandelsens dag.

Dette er en fin bønn som har grav og oppstandelse som hovedfokus. Det korresponderer godt med oppstandelsen som jordpåkastelsens eskatologiske tema. På ett punkt bør likevel en reformulering vurderes. Hva menes med det at Jesus "helliget våre hvilesteder" ved at han selv "hvilte i en grav"? Formuleringen lyder vakkert, men det er vanskelig å finne ut av teologien i det som sies. Bønnen bør derfor omformuleres. Følgende kan være en bedre løsning:

Herre Jesus Kristus, du som selv en gang hvilte i en grav og deretter ble reist opp fra de døde, la (navnet nevnes)s legeme få hvile i fred under korsets hellige tegn † inntil oppstandelsens dag.

Teksutvalg (7)

Skriftlesningen (pkt. 7) er foreslått innledet med "La oss høre hva Guds Ord vitner om livet, døden og det kristne håp", mens det nå heter "La oss høre hva Guds ord vitner om hvor forgjengelig dette liv er, og om døden og dommen". I stedet for å erstatte "dommen" med "det kristne håp" kan det nye uttrykket supplere nåværende formulering, altså: "La oss høre hva Guds Ord vitner om livet, døden, dommen og det kristne håp". Dette vil understreke at vi alle skal frem for Guds domstol og avlegge regnskap for våre liv, og samtidig antyde at selv om vi alle med våre liv står under dommen, er det håp, fordi vi i troen på Kristus mottar tilgivelse for alle våre synder, og Kristus på dette grunnlag på dommens dag vil svare for oss.

Tekstgruppe II (s. 16): I lesingen fra Rom 14,7ff kan det overveies å sløyfe det innledende "for" i v. 7.

Tekstgruppe II (s. 16): I lesingen fra Rom 14,7ff kan v. 10a tas ut (som i nåværende liturgi).

Tekstgruppe III (s. 17-19): Det bør presiseres i A + D + E + F + G at det er Jesu ord som siteres.

Tekstgruppe III (s. 18): Det synes ikke å være nødvendig både med tekst B og C. Tekst B kan foretrekkes.

Tekstgruppe III (s. 19): I lesing F fra Joh 10 bør v. 27 tas med. Det gir en bedre overgang fra v. 14 og unngår å gjøre Jesu løfte om evig liv referanseløst - i teksten er det knyttet til dem som hører hyrdens røst og følger Jesus.

Beredskaps- og våketekstene i nåværende gravferdsliturgi (Mark 13 og Luk 12) er tatt ut. Den stadige oppfordringen i Bibelen til å være rede og våken bør imidlertid lyde også i gravferdsliturgien. Årvåkenhetsaspektet bør altså ivaretas ved at iallfall én av de nåværende tekster beholdes.

 Bergen 19. mars 2001