Dr.theol. Oddvar Johan Jensen

Luthersk Kirketidende 131(1996),253-255.

Rettferdiggjørelsen før og nå


I LK nr 6 1996 skriver Ola Tjørhom om forholdet mellom luthersk og katolsk rettferdiggjørelseslære: “Rettferdiggjørelsen og troens nye liv. En katolsk-luthersk felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren?” Artikkelen inneholder flere momenter som det er grunn til å kommentere.

1. Hemmelig økumenisk prosess

Dokumentet “JOINT DECLARATION ON THE DOCTRINE OF JUSTIFICATION” representerer ikke noe vellykket arbeid, det ser det nå ut til å være en viss enighet om. Også Tjørhom deler et stykke på vei denne vurdering. Men grunnlaget for den debatt dette dokument skulle invitere til, er med respekt å melde noe spesiell. Hvorfor dette hemmelighetskremmeri? Det kan ikke være riktig at dokumenter som dette skal kunne sendes ut på en omfattende høringsrunde og diskuteres offentlig, uten at teksten er offentlig og kan siteres. Enten får slike dokumenter utformes slik at de tåler å se dagens lys, eller så bør de aktuelle forfattere holde dem for seg selv. Den type prosedyre vi her ser, innebærer at flere av oss ikke en gang skal ha anledning til å lese dokumentet, langt mindre å ytre oss om det teologiske innhold i det. Tjørhom ser ut til å akseptere at dokumentet er “unndratt offentlighet”, men leverer likevel et innlegg til fordel for dokumentet og (slik må man vel forstå det) til forsvar for Misjonshøgskolens positive uttalelse i sakens anledning. Hans dilemma er åpenbart. Fra forsvarlig teologisk hold bør det sørges for at dokumentet offentliggjøres, slik at det offentlig kan debatteres og siteres.

2. Fra rosenianisme til katolisisme

Det er all grunn til å omgås katolsk teologi med respekt. Det er ikke vanskelig å peke på områder hvor det så absolutt er noe å lære, ikke minst for en utvannet lutherdom. Dette gjelder fremfor alt i etiske spørsmål. Men gjelder det samme også for den klassiske lutherdom i frelseslæren? Tjørhom ser ut til å mene det. To spørsmål er særlig viktig å få svar på i den sammenheng, og saken er langt fra avklart bare ved å tale om “nådens primat” i frelseslæren, slik Tjørhom gjør. Når har det forresten vært tvil om “nådens primat” i katolsk teologi?

Det første spørsmål som må avklares, er spørsmålet om troen og frelsesvissheten. Fra luthersk hold har det tidligere alltid vært hevdet at det er Kristi rettferdighet og hellighet (1 Kor 1,30) som frelser og som gjelder for Gud på dommens dag. Derfor, og bare derfor, kan vi tale om frelsesvisshet. Det er vissheten om at Kristi rettferdighet og hellighet er nok for oss. I katolsk teologi har det i denne sammenheng derimot vært vanlig bare å tale om den effektive hellighet i de troende. I dette ligger det en vesentlig forskjell mellom katolsk og luthersk teologi, noe som har preget både forkynnelsen og den troendes oppfatning av sin egen frelse. Her finner vi også brodden i Luthers kritikk mot den såkalte katolske “gjerningsrettferdighet”. Tjørhom taler om “massive vrangforestillinger” fra oss som fortsatt forholder oss kritisk til katolsk teologi på dette område, underlig nok uten selv å gå inn i de omstridte spørsmål. Det er grunn til å spørre om hva nytt Joint declaration har å si om dette?

Det andre spørsmål henger nøye sammen med det første og gjelder læren om skjærsilden. Den inngår fremdeles som et viktig element i katolsk freleslære. Alle som ikke har oppnådd den hellighet som skal til for å kunne gå inn til den himmelske glede, må gjennom skjærsilden. Kristi stedfortredende lidelse og død fritar ikke fra den. Det er med andre ord til slutt den effektive rettferdighet og hellighet i de troende dommen skal handle om. Og for å komme gjennom på dommens dag er skjærsilden nødvendig. Det er der den endelige renselse skjer for dem som befinner seg i nådens stand. Det er de som ikke skal gå fortapt. Igjen er det grunn til å spørre om Joint declaration har noe nytt å si om dette?

Det er ingen grunn til å forvente at et økumenisk dokument av den type vi her har for oss skulle bringe den store klarhet i disse spørsmål. Slike dokumenters metode er snarere å tåkelegge spørsmål av denne type enn å kaste lys over dem. Det man derimot måtte kunne forvente, er at en professor ved Misjonshøgskolen skulle ha disse spørsmål langt oppe på sin dagsorden når han går inn i samtaler om katolsk frelseslære. Spørsmålet er uunngåelig: Hvordan vil Tjørhom at fremtidens kandidater fra Misjonshøgskolen skal forkynne om frelse og helliggjørelse? Er svaret at vi skal gå fra rosenianisme til katolisisme av den type Joint declaration legger til rette for? Selv om jeg knapt har lov å si det, så har jeg lest dokumentet og er ikke særlig oppmuntret.

3. Den effektive rettferdighet

Spørsmålet om de gode gjerninger var et av de heteste tema på reformasjonstiden. Luther og hans medarbeidere forsvarte seg på dette punkt i en rekke skrifter. Det gjennomgående poeng var at de selvsagt ikke hadde noe mot de gode gjerninger, - tvert om, men de hadde mye imot at det var gjerningene eller den effektive rettferdighet Gud så til i spørsmålet om frelse. Luther betonte at det var Kristus selv den rettferdiggjørende tro grep, og at den effektive og forensiske rettferdighet var to sider av samme sak. Denne tro omtalte han derfor som både “den absolutte tro” og “den inkarnerte tro”. Dette svarer til det som ligger i uttrykkene “Kristus for oss” og “Kristus i oss”. Poenget med å uttrykke seg slik var dobbelt. For det første fikk Luther tydelig og klart frem at frelsen og frelsesvissheten ligger i “Kristus alene”, i “troen alene” og derfor var sikker. For det andre fikk han like tydelig frem at den tro det her var tale om, var den tro som hadde grepet Kristus. Det var en virksom tro, en inkarnert tro. Derfor var rettferdiggjørelse og helliggjørelse til sist to sider av samme sak. Tredje trosartikkel i katekismen omhandler også nettopp “helliggjørelsen”, det er hvordan vi får den tro som griper Kristus og at vi ved denne tro på Kristus blir hellige. Luther talte med stor frimodighet om dette nye Kristus-liv i oss, men så det samtidig slik at spørsmålet om frelse alltid gjaldt den absolutte tro (Kristus alene).

Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor Tjørhom må skrive så uklart om disse ting. Enda mindre forstår jeg hvorfor han må til Rom for å hente det som ligger åpent og klart i den lutherske barnelærdom. Jeg er ikke uenig i at det kan være grunn til å gå våre egne nære teologiske tradisjoner etter i sømmene, men det Tjørhom i virkeligheten foreslår, er å dra til Rom uten å undersøke vår egen bagasje. Da blir det lett til at varene han kommer hjem med heller ikke er egnet til å erstatte det vi alt har.

4. Gudstjenestefromhet

Det kunne være fristende å ta opp flere saker som berøres i Tjørhoms artikkel, både teologihistorisk og aktuelt. La meg avslutningsvis likevel begrense meg til noen ord om gudstjenesten. Vi kan sikkert raskt bli enige om mange av det som er Tjørhoms anliggender i denne sammenheng. Men i forhold til tradisjonell katolsk teologi, som er satt på dagsordenen her, bør vi få greie på hva som menes med “at rettferdiggjørelseslæren så å si får kjøtt og blod eller blir operativ i kirken - dvs. i tilknytning til forvaltningen av ord og sakrament i kirkens gudstjeneste.” Det er grunn til å anta at det under en formulering som dette ligger mer enn én hund begravet. Hva menes med at rettferdiggjørelseslæren blir operativ? Det springende punkt i forhold til katolisismen er forholdet mellom sakramentslæren i katolsk ekklesiologi/frelseslære og rettferdiggjørelsen/helliggjørelsen. Dette kan kort formuleres i to hovedspørsmål: a. Hvordan ser man nå på betydningen av messens offer? b. Hvordan ser man nå på den lutherske lære om ordet som nådemiddel? Begge spørsmål er formulert med tanke på at spesifikke katolske, teologiske posisjoner uuttalt ligger under mye av katolsk vurdering av luthersk frelseslære, sakramentsforståelse og gudstjenesteforståelse. Igjen er det grunn til å spørre: Hva har Tjørhom og Joint declaration å si om dette? Mitt gjennomgående spørsmål er rettet såvel mot det som på luthersk hold skjer i dialogen med Den katolske kirke som mot den teologi som synes å ligge til grunn for professor Ola Tjørhoms vurderinger. Jeg kan ikke fri meg fra et heller sterkt inntrykk av at det skjer en klar nedprioritering av den lutherske tradisjon til fordel for tradisjonelt katolsk arvegods. Ønsker Tjørhom og Misjonshøgskolen virkelig å la det lutherske arvegods støve ned på denne måte? At nå også bispemøtet følger i samme retning, gjør ikke saken mindre aktuell.