Oddvar Johan Jensen
Førsteamanuensis dr.theol.

Folkets Framtid 17. april 1998
Dagen 27. mai 1998

Kirkepolitikk i en overgangstid

a01.jpg (2028 bytes)

 

Skal kirken selv avgjøre?

Svaret på kirkepolitiske spørsmål til KrFs sentrale ledelse blir som oftest det samme: Kirken selv må avgjøre! En videre debatt er med dette avskåret. Svaret har sine poeng, men løser ikke alle kirkepolitiske spørsmål, aller minst med et statskirkesystem. Dette er nok en gang blitt synlig ved utnevnelsen av ny biskop til Oslo. Denne utnevnelse har skapt så mye bevegelse at man får håpe KrF våkner fra sin kirkepolitiske tornerosesøvn, men jeg er ikke sikker. Usikkerheten knytter seg blant annet til at statsråden nå synes å være mer opptatt av å dekke til og bagatellisere det som har skjedd, enn å avdekke skadene og vurdere mottrekk.

Et skille vil være best både for kirke og for stat

Det viktigste spørsmål for KrF som politisk parti, blir på sikt utvilsomt hvilken rolle kirken i fremtiden skal spille som bidragsyter til det verdimessige grunnlaget for Den norske stat. Sosialdemokratisk kirkepolitikk har som hovedposter på sitt kirkepolitiske program hatt kirkelig tilpassing til de sosialdemokratiske ideer og marginalisering av de krefter som ikke tilpasser seg. Det triste ved den siste bispeutnevnelse, er at den styrker denne politikk og svekker kirkens evne til å stå imot presset fra de verdioppløsende krefter i samfunnet. Dette kirkepolitiske bilde er selvsagt ikke uten nyanser og påstanden gjelder på ingen måte alle viktige saker. Stålsett kan også komme til å overraske Arbeiderpartiet, men i bispemøtet er det utvilsomt mindretallets linje som nå er styrket og det er de som tydeligst har målbåret det sosialdemokratiske kirkesyn innad i bispemøtet. Arbeiderpartiets representanter kan derfor med rette glede seg og fremholde at det er deres kirkepolitiske linje som nå videreføres av Bondevikregjeringen.

Hva har så dette å gjøre med morgendagens kirkepolitikk? For det første bør nå KrF se at det politiske kirkestyrets tid er forbi. Staten er ikke noe egnet redskap til å styre kirken, - aller minst "som trossamfunn" med "frihet til å være en bekjennende, misjonerende og diakonalt arbeidende kirke", - selv om det står slik i Voksenåserklæreingen. Ikke engang KrF i regjeringsposisjon makter det. For det andre bør KrF innse at statskirkeordningen heller ikke kan sikre Den norske stat som en kristen stat. Etter min vurdering er det det motsatte som skjer. Kirkens potensiale som bidragsyter til statens verdigrunnlag tappes, ikke minst ved at den er organisert og styrt av staten som dens offentlige religionsvesen og med det utlevert til hva skiftende politiske konstellasjoner måtte ønske å bruke den til. For staten er heller ikke statskirkeordningen noe godt ideologisk fundament. En moderne liberal stat må sikre sitt verdigrunnlag på en annen måte enn ved en konstitusjonell videreføring av den konfesjonelle stat.

Den politiske utfordring i en overgangstid

Dersom det er dekning for mine to hovedpunkter og dette finner tilslutning, så står KrF overfor en formidabel oppgave. Det gjelder spørsmålet om statens verdimessige forankring etter et skille mellom kirke og stat. Staten bør fortsatt være kristen, men med en annen begrunnelse enn den som ligger i den konstitusjonelle binding til Den norske kirke. Videre gjelder utfordringen den religionspolitikk som skal erstatte dagens ordning, - for staten vil ikke bli nøytral i forhold til kirken om det blir et skille. Kirken må "som trossamfunn" sikres "frihet til å være en bekjennende, misjonerende og diakonalt arbeidende kirke", - uavhengig av Voksenåserklæreingen og de mange partipolitiske markeringsbehov. Dette er overskriftene og utfordringen er ikke mindre enn formidabel.

Kirkestyret i en overgangstid

Det er nå mange som roper på et skille mellom kirke og stat, og det er gode grunner som taler for at vi befinner oss i en overgangstid med hensyn til dette forhold. Statskirkeordningen er på retur i den demokratiske del av verden og kravet om at den skal avskaffes, øker jevnlig i styrke også hos oss. Jeg tror det bare er spørsmål om tid før oppløsningen er et faktum. Men også en overgangsfase representerer en politisk utfordring. Det dreier seg ikke bare om de juridiske- og politiske spørsmål knyttet til oppløsning av nåværende ordning og konstituering av det kommende kirkestyre. Så lenge kirken er statskirke, blir den styrt politisk og det krever at det politiske ansvar tas på alvor. Det er viktig at både de frie organisasjoner og institusjoner innen Den norske kirke blir sikret den frihet de tradisjonelt har hatt, slik at de på fritt grunnlag kan ta stilling til det som skjer i den kommende selvstendiggjørelsesprosess og at prester og menigheter ikke blir tvunget til å skifte bekjennelse eller overbevisning i takt med skifte av biskoper, proster og menighetsprester.

Overgangsordninger

Ingen kan kreve religions- eller trosfrihet i en kirke. Det strider mot kirkens vesen som trossamfunn. Men man skal kunne kreve å få bli i den tro man er døpt og oppdratt i og som prester ved ordinasjonsløfte har lovet troskap mot for Guds ansikt. I en kirke som er i sterk forandring er det ingen selvsagt sak at så skjer, men et ansvarlig kirkestyre bør sikre kirken medlemmer denne rett. Konkret dreier det seg om følgende tiltak:

  • Prester og menigheter må kunne si nei til et kirkelig tilsyn som bryter med deres overbevisning. Dette behøver ikke skje ved kirkelig ulydighet som nå. Det kan institusjonaliseres som for eksempel i Den anglikanske kirke i England. Spenningen innad i kirken er i dag så stor at dette er påkrevd.
  • Når forholdene ligger til rette for det, må det gis rom for dannelse av nye menigheter innen Den norske kirker. Det kan være frie forsamlinger (frimenigheter) slik det allerede praktiseres uformelt av noen av de frie organisasjoner. Det kan være valgmenigheter som frivillig stiller seg inn under et kirkelig tilsyn de selv velger.
  • Soknebåndene må løses. Det er en urimelig ordning at medlemmer av Den norske kirke stilles på valg mellom å flytte eller melde seg ut av kirken når forholdene i deres menighet er slik at de blir hjemløse og hele problemet kunne vært løst ved at de flyttet sitt kirkelige medlemskap til nabomenigheten. I Danmark og Sverige ble dette problem løst midt i forrige århundre.

Det er ikke realistisk å tro at slike ordninger vil løse alle dagens problemer. Men de vil kunne fungere som gode sikkerhetsventiler for kirkeledelsen og for dem som i dag føler at de blir presset på sin samvittighet av den samme kirkeledelse. Motforestillinger kommer nok: Hva kommer ikke til å skje i kirken om dette blir lov? Til det er det å si: Dersom dette bare gjelder noen få, da er problemet så lite at det ikke er noe å frykte. Dersom det gjelder mange, da er det desto større grunn til å gjennomføre disse ordningene straks.

Jeg vil med dette utfordre KrF til å ta kirkepolitikken på alvor. Partiet trenger både å gjennomtenke sin kirkepolitikk i et aktuelt og i et lengre perspektiv. Jeg tror det lenge har vært en voksende forståelse for dette innad i partiet og at det nå er tid til å løfte disse kirkepolitiske spørsmål opp på et offisielt politisk nivå. Det vil kunne utfylle og supplere det arbeid som nå fremover skal skje i det nyoppnevnte Stat/kirke-utvalget.