Hans Nielsen Hauge - mannen som vekket Norge.

Vi er på ingen måter ved veis ende i utforskningen av Hans Nielsen Hauge og haugianerne. Og det er en av Dag Kulleruds fortjenester at han har fått det tydelig frem. Samtidig har han selv brakt oss et langt skritt videre på denne veien. For ingen skal være i tvil om at Kullerud virkelig har bedrevet Hauge-forskning så godt som noen, og det med et betydelig utbytte, sier førsteamanuensis dr.theol. Oddvar Johan Jensen ved Norsk Lærerakademi i Bergen.

Dag Kullerud er journalist og presiserer både i forordet og underveis at det er på denne bakgrunn han har nærmet seg stoffet, dette til forskjell fra en strengt vitenskapelig tilnærming. Men ingen skal tro at han av den grunn har tatt lett på oppgaven. Det er i sannhet et imponerende arbeid Kullerud har gjort. Formen er ofte slitt slentrende. Han vandrer sammen med Hauge langs veien, lar seg imponere over hans klare mål og den energi han setter inn for å nå dem, blir oppbrakt over hans stahet og ærekjærhet og lar i neste øyeblikk leseren spontant få del i de refleksjoner han har gjort seg på vandringen sammen med Hauge. Noen ganger går han nærmest selv inn i en profetisk rolle og lar på "haugiansk" vis sine lesere høre hva han har å si dem.

Kullerud gjør ofte oppmerksom på at stoffet er for stort for ham. Noen ganger bare registrerer han spørsmålsstillinger og "gåter" som han så overlater til andre for utførligere undersøkelser. Men dette er ikke mer enn den ydmykhet alle forskere bør ha overfor et historisk materiale av denne type. Kullerud viser inngående kjennskap både til eldre litteratur og dagens faghistoriske forskningsmiljø. Dette røper faghistoriske ambisjoner langt utover det bokens form skulle tilsi.

Hans Nielsen Hauge selv og andre Hauge-biografer har skapt et stilisert bilde av den sanne haugianer

Kullerud er langt fra den første Hauge-biograf. Den første store var kirkehistorikeren Anton Chr. Bang. Hans Hauge-biografi kom i sin første utgave i 1874, 50 år etter Hauges død. Bang forteller selv at det ikke var lett å få tak i kildene. Han måtte overbevise de gamle haugianere om at han selv var haugiansk sinnet. Først da de fikk tillit til ham, åpnet de sine verdifulle samlinger. Dette forteller oss litt om hvilke ideologiske interesser som har vært knyttet til Hauges person. Og Hauge la selv grunnlaget for dette i sitt første skrift, Løbebanen. Det er en kort selvbiografi som ble skrevet like etter den sterke åndelige opplevelse på åkeren våren 1796 og inngikk som et viktig kapittel i hans første bok som kom ut samme år, Betragtning over Verdens Daarlighed, forfattet i 5 Capitler og sammenskrevet i Korthed af en lidet forsøgt og mindre skriftlærd Dreng Hans Nielsen Hauge paa Rolfsøen i Thune Sogn.

Hauges selvbiografiske meddelelser, og senere biografer som har arbeidet innen samme ramme, har produsert en stilisert Hauge-biografi. Det er heller bildet av den sanne haugianer, enn et historisk og nyansert bilde av mennesket Hans Nielsen Hauge, som er tegnet der. Kullerud har satt seg som mål å fjerne de filter som med dette er lagt over kildene.

Den største gevinst av Kulleruds oppbrudd fra de klassiske Hauge-biografier finner vi, etter min vurdering, allerede i de innledende kapitler. Med stor intensitet avdekker han den nesten umenneskelig konflikt Hauge stod i som ung mann. Han var som spent fast mellom den stand han var født inn i og den frihet og de håp den nye tid brakte med seg, mellom lojalitet og opprør i forhold den nærmeste religiøse autoritet, sogneprest Seeberg. Dypest gikk konflikten med Seeberg, en av tidens geistlige som hadde hatt ambisjoner om å spille i datidens politiske og åndelige førstedivisjon, men som kom i utakt med sin tid og ble forvist til Tune, Hauges hjembygd. Der gjorde han seg så umulig at han til sist ble avsatt. Til denne mannen utviklet Hauge sterke lojalitetsbånd i sine unge år. Han gikk inn og ut av prestegården, lånte hans bøker og ble visket i øret muligheter til selv en gang å bli prest. Ifølge Kullerud var det på ingen måte gitt at Hauge skulle komme velberget gjennom bruddet med Seeberg. Når han likevel gjorde det, så gav dette ham - sammen med kallsopplevelsen på åkeren - en selvbevissthet og en plattform som var avgjørende for hans videre virksomhet. Med Kulleruds bok er vi her kommet Hans Nielsen Hauge nærmere innpå livet enn i noen tidligere biografisk fremstilling.

Det er Hauges religiøse erfaring og overbevisning som er den bærende kraft i hans virksomhet.

Det er ikke mulig, og vel heller ikke ønskelig, å skulle forholde seg nøytralt i forhold til en så ruvende skikkelse som Hans Nielsen Hauge. Man blir lett enten tilhenger eller motstander. Men dette "enten-eller" har like fullt stengt av for mye av utsikten i begge leire. Kanskje har det måttet gå 200 år til vi omsider har fått den nødvendige avstand for å kunne tegne et nyansert og rimelig godt dimensjonert bilde av denne mannen. Kullerud etterlater ingen tvil om at det var gudstroen som utgjorde bærebjelken i Hauges livsverk. Det var den som bar han gjennom ungdommens veldige kriser. Det var den som gav ham mot og den nødvendige legitimitet for å kunne stå oppreist når stormkastene kom. Uten Gud som den høyeste autoritet, ville Hauges verden rast sammen. Også sammenhengen mellom gudstroen og Hauges verk for øvrig, har Kullerud beskrevet på en spennende og innsiktsfull måte. Det er lett å følge presteskap og øvrighet som gang på gang blir brakt til bristepunktet av den selvbevissthet og manglende respekt Hauge i deres øyne la for dagen. Det samme gjelder Hauges egen selvforståelse.

Uten å gi nøye akt på Hauges gudstro, blir hele konflikten med øvrigheten uklar. Sosiale og økonomiske forhold gir rammen for det drama som utspinner seg, men kraften og dynamikken i konfrontasjonene ser man først i et religiøst perspektiv. Statens makt var forankret i katekismens fjerde bud, foreldrebudet. I dette bud smelter statsmakt og kirkemakt sammen. Øvrigheten er de verdslige og åndelige fedre som gjensidig legitimerer hverandres autoritet under henvisning til Den himmelske fader, som var Far for dem alle, hvis autoritet og makt de var satt til å forvalte. Det er bare en hake ved dette system, nemlig at makten er betinget av en guddommelig legitimitet. Det var ikke bare Skriften som hadde lært Hauge at man skulle lyde Gud mer enn mennesker. Dette var en selvbegrensning øvrigheten selv hadde gjort gjeldende og som dens egen makt var betinget av. Hjemme, i skole og kirke lærte barna at "... høyt er Herre-Bud, men høyere er Guds Bud." Øvrigheten hadde ikke bare makt, den hadde også oppgaver som var bestemt av Guds bud. Den skulle "... elske dem, søge deres timelig og evig Velfærd, holde Fred og god Orden med at straffe det onde, og belønne det gode." Hauge treffer derfor sine motstandere mer enn godt når han 1799 skriver i Trodhjemske Tidende: Med hensyn til tukthus og annen straff skal vennene "... taalmodig lide, men ynkes over, om der skulde være nogen saa uforstandig Dommer, som vilde paatage sig at straffe det Gode, da det Onde har Frihed."

I dette ligger det ikke noe nytt og orginalt. Det er gammelt religiøst arvegods, overlevert og holdt i hevd av øvrigheten selv. Det var med de samme midler de lutherske fedre kjempet mot kirkemakt og fyrstemakt på 1500-tallet. Det nye var at dette ble brakt inn i en ny tid og i en ny konflikt. Hauge er strateg. Hans ideologiske forsvar er det virkelig format på. Kullerud mangler kanskje noe av den historiske bakgrunn for det Hauge gjør. Dermed får han heller ikke helt tak på kraften i hans retorikk. Men dette er ikke til hinder for at han gir et klart bilde av at konflikten med øvrigheten gikk dypere enn konventikkelplakatens bestemmelser om forsamlingsfrihet. Det var en kamp om folket, om det som før skulle være øvrighetens barn eller bli et folk av myndige Guds barn. Kullerud har helt rett når han hevder at Hauge med dette hadde begitt seg inn på en vei som måtte ende i fangehullet.

Hauge satte igang en folkelig bevegelse som fikk varig betydning for det norske folk.

Hvorfor ble den bevegelse Hauge satte i gang en folkebevegelse og ikke bare en episode? Kullerud har pekt på mange forhold som bidrar til å gi svar på dette spørsmål. For den som kjenner Hauge-litteraturen er det selvsagt mye som er skrevet før. Men overraskende mye er nytt. Det viktigste er, som nevnt, et fyldigere og mer mangfoldig bilde av Hauges person enn det vi til vanlig møter i litteraturen. Kullerud gir også god plass til sosiale og økonomiske spørsmål. Men her bygger han i større grad på annen forskning. Leseren har mye å glede seg til.

Det er svært mye hos Kullerud som inviterer til videre samtale og debatt. Dette er i seg selv et uttrykk for at hans prosjekt har vært vellykket. Boken bør ikke bli lest som noen Hauge-fasit. For egen del synes jeg blant annet at han overspiller avstanden mellom den unge og den eldre Hauge noe. Satt på spissen så er den unge full av kraft og mot, han er visjonær og på sin måte også revolusjonær. Den gamle er knekket, engstelig og nærmest reaksjonær. Det er nok noe i dette, men også de endringer som skjer hos Hauge har sin egen logikk. Det synes neste å være en naturlov dette, at enhver folkelig bevegelse må gjennomløpe flere faser. Etter en brytningstid og oppbrudd kommer med nødvendighet en tid for konsolidering. Bevegelsen vil ellers enten "ta av" og marginaliseres eller den vil dø stille ut. Det skjedde ikke med haugianerne, takket være Hauges lykkelige hånd med konsolideringsfasen etter fengselsoppholdet.

Det er et studium for seg å følge haugianerne videre gjennom det 19. århundre. Vi finner dem på stortinget, i kommunestyrene, som bedriftsledere, som skoleholdere, som emissærer og ikke så få blir prester i de nye menighetene på den andre siden av Atlanteren. Dermed skulle det være klart at vi verken kan forstå det 19. eller det 20. århundre uten at vi regner med arven fra Hauge og de gamle haugianere. Men dette er så definitivt et annet kapittel av vår historie.

Med Hauge var det religiøse språk kommet på nye hender.

Etter å ha lest Kulleruds bok, kjemper jeg litt med å fordøye alle inntrykkene. Det gjelder det strengt biografiske med henblikk på Hauges indre liv, det gjelder organisering av handel og industri. Tittelen på boken er dekkende. Hans Nielsen Hauge var virkelig "mannen som vekket Norge". Men hva var det egentlig som var verktøyet, hva var det som var limet i det han bygget? Kullerud formulerer dette som et finurlig spørsmål til teksforskerne:

"En liten nøtt har jeg lyst til å etterlate meg til tekstforskere; slik forskning er jo i skuddet for tiden. Hvordan kunne det ha seg at folk leste Hauges skrifter i et antall som savner sidestykke når vi tar tid og lesekyndighet i betraktning?

Hvordan kunne det ha seg at folket elsket skriftene, mens en nesten samlet embetsstand avskrev det meste av det han skrev som usammenhengende vås og ulærd manns tale?"

Ved dette spørsmål måtte jeg rett og slett legge boka fra meg. Det er så godt at jeg har falt for fristelsen til å antyde et svar. Noe av forklaringen ligger sikkert i at folk på denne tiden både var mer fortrolig med bøker og flinkere å lese enn det Kullerud og flere med ham synes å forutsette. Dernest hadde folk allerede et aktivt religiøst språk. Det ser ut til at de fleste har kunnet sin Pontoppidan, og på slutten av 1700-tallet var det nok bare de færreste hjem som ikke hadde andre religiøse bøker også. Et nærstudium av Hauges tekster viser hvordan han mange ganger nærmest hamrer inn kjente ord og uttrykk fra katekismelitteraturen og fra Bibelen, oftest fra Pontoppidans forklaring og de bibelvers som der var sitert. Selv om deklatante brudd på gjeldende språkregler kunne sette seg fast i halsen på de lærde, da særlig dem som ble rammet av hans skrifter, så var det språklig sett kjente strenger Hauge spillte på. Det nye var at dette gamle språk fikk en ny og overraskende aktualitet. Det ble et nytt redskaper for en bevegelse som vokste ut av de rammer det gamle samfunnet hadde satt. Dermed er det en nær sammenheng mellom det gamle og det nye.

Dag Kullerud: Hans Nielsen Hauge. Mannen som vekket Norge. Forum - Aschehoug 1996. 351 sider.