Dr.theol. Oddvar Johan Jensen

Folkets Framtid 7. mars 1997

Strid om kristendomsfaget

Kristendomsfaget er et viktig fag i skolen. At det er kamp om innhold, rammevilkår og fritaksrett, er i seg selv et tegn på dette. Utviklingen følger ingen rett linje, men over tid kan det ikke herske noen tvil om at faget svekkes. Resultatet av den prosess vi nå er inne i, kjenner vi enda ikke. Fagets reelle verdi i skolen kan vi verken måle gjennom formålsparagraf eller planformuleringer. Realitetene finner vi først i klasserommet, og der er det fremfor alt læreren og læreboken som rår. I verste fall tømmes nå formålsparagrafen trinnvis for innhold på veien mot dette mål.

Til tross for at læreplanen forlengst er vedtatt, gjenstår det betydelig uklarhet med hensyn til lærerutdanning, fritaksrett og hvordan planen til sist blir tolket i lærebøkene. Jeg har stor respekt for det arbeid KRFs folk på stortinget har gjort, og er overbevist om at de vil følge denne saken videre. Likevel er det grunn til å frykte en ytterligere uthuling av skolens formålsparagraf og et enda mer svekket kristendomsfag enn det situasjonen kan synes å tilsi i dag.

Når det nye kristendomsfaget skal vurderes, må vi ta utgangspunkt i foreldreretten og forholdet mellom hjem og skole. Dette fordi foreldreretten er den nye plans svakeste punkt. Et vesentlig bidrag til den svekkede foreldrerett, finner vi i den svake fritaksrett for både lærere og elever. Sett fra et kristent synspunkt kan det samme sies om dreiningen av faget fra formålsparagrafens tale om "ei kristen og moralsk oppseding" til det som nok kommer til å bli L97's fremste parole for mange: "Det skal ikke være en arena for forkynnelse. Faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro." Med dette gir L97 kristendomsfaget, som er kjernen i det skolens formålsparagraf omtaler, en svakere begrunnelse enn det formålsparagrafen selv formulerer for skolen som helhet. Formuleringen i L97 er religionsvitenskapelig i motsetning til det formålsparagrafen angir. En må regne med at dette vil bli utnyttet både i lærerutdanningen og i utformingen av lærebøker, altså der kampen om den endelige utforming av kristendomsfaget står.

Et særtrekk ved L97 er at barna allerede i småskolen skal bli kjent med andre livssyn og de store verdensreligioner, uavhengig av om dette er en del av den virkelighet barna møter i sin hverdag eller ikke. Dette er et trekk som sterkt understreker dreiningen av faget i religionsvitenskapelig, eller enda i retning av religionsblanding. Barn i småskolen kan ikke som oss voksne skape avstand til det de møter i skolens undervisning.

Det er ikke vanskelig å se de gode hensikter bak arbeidet med det nye faget. Alle skal lære og forstå at "Kristen tro og tradisjon utgjør en dyp og bred strøm i norsk og europeisk kultur og historie." Det er da også et faktum og det er derfor både rett og rimelig at det blir sagt i planen. Men dette er noe som gjelder uavhengig av en kristen formålsparagraf og et kristendomsfag som er begrunnet i denne. God kunnskap om fortid og samtid burde være en selvsagt sak for alle, men det er i denne sammenheng et viktig poeng at dette ikke faller sammen med det som kan kalles en kristen oppdragelse. Den omfatter ikke bare "kunnskap om", men i høy grad også "opplæring til" en bestemt tro. Men dette kan ikke forsvares uten at både lærere og elever får be seg fritatt fra å delta i de sammenhenger som vil måtte krenke deres overbevisning.

Forsvarere av det nye faget har gjerne imøtegått kritikk av den type jeg har anført med å vise til de mange positive trekk i fagets innhold. Og her har de et viktig poeng. Med god støtte fra den fornyede interesse for fortellingen innen pedagogikk og litteraturvitenskap og historiefagets nye vektlegging av de brede folkelige strømninger i historien, kommer man nå den levende kristendom nærmere inn på livet. Dette gjør seg gjeldende gjennom sterke bibelske fortellinger og utfordrende biografiske skildringer. Også den nye vektlegging av det estetiske kan dra i denne retning. Det gjelder både salmer, billedkunst og kirkearkitektur. Alt sammen er uttrykk for kristendom formidlet, ikke i kunnskapens avveide og distanserte former, men som en direkte utfordring til tro, - i alle fall er det slik dette stoffet har fungert i sine opprinnelige sammenhenger. Bibelens evangeliefortellinger er både etter sitt innhold og sin form evangeliserende. Spørsmålet er om L97 vil tillate at denne side av stoffet kommer til orde eller om vi i tiden som kommer vil se en lang rekke av omtolkninger. Bibelens jule- og påskefortellinger bør kunne tjene som prøvesteiner. Jeg er ikke overbevist om at skolen kommer til å bestå prøven.

Det er for tidlig å trekke endelige konklusjoner. Men tidens tegn er så tydelige at man bør innse at det ikke lenger er dekning for ett samlende kristendomsfag og at tillegget "med religions- og livssynsorientering" ikke gjør dette enklere. KRF bør derfor nå legge større vekt på å sikre foreldrenes rett til selv å velge oppdragelse for sine barn. Det betyr at fritaksretten må gjøres gjeldene både for foreldre innenfor og utenfor Den norske kirke. Og foreldrene må gies reelle valgmuligheter. Det må derfor legges til rette både for flere friskoler og friere former for undervisning med tanke på områder hvor friskolealternativet ikke er aktuelt. Dette er særlig viktig på småskole- og mellomtrinnet. Alt sammen kan samles i kravet om at det er foreldrene som må ha den grunnleggende rett til å velge hvordan barna skal undervises og oppdras.