Dr.theol. Oddvar Johan Jensen

Dagen 8. desember 1997

Godkjenning av lærebøker

Det nye kristendomsfaget er i ferd med å finne veien inn i lærebøkene. Dette er en viktig side ved innføringen av det nye faget. Hva blir det til når L97 realiseres som lærebok? Ved en gjennomgang av kirkehistoriestoffet for 8. klasse ble jeg både imponert og forundret. Etter min vurdering var det Cappelen (Under samme himmel) og Aschehoug (Møte med livet) som kom best fra oppgaven, mens Gyldendal (Midt i vår hverdag) hadde tjent på en ny bearbeidelse. Men i en klasse for seg står Karsten Isachsens bok: På leit. Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Høyskoleforlaget 1997. Den er gjennomgående så svak at jeg ikke helt forstår hvordan den kan ha blitt godkjent.

På leit er en bok som etter min mening knapt fortjener å anmeldes. Den har noen brukbare kapitler, men som helhet vurdert beror altfor mye på tilfeldigheter. Man behøver man ikke lete lenge etter rene fantasier, faktafeil og uvesentligheter. Jeg har valgt meg ut to små avsnitt fra Del IV: Kristen tro i vår egen tid (s 91-117) for å illustrere mine poeng. Av de 27 syltynne sidene handler hele 8 om Martin Luther. Det meste er usammenhengende og preget av tilfeldigheter. Ett av avsnittene lyder i sin helhet slik:

"I en borg i Wartburg

I Wartburg oversatte Luther Det nye testamente til tysk. I årene fremover skrev han en lang rekke bøker.

De viktigste bøkene er Om lydighet mot den politiske myndighet, Den store katekismen, Den lille katekismen og Den augsburgske bekjennelse.

Martin Luther var også salmedikter. Mest kjent, over hele verden, er hans mektige salme: ‘Vår Gud han er så fast en borg’. Den står også i Norsk Salmebok.

Finn den og syng den!"

Første feil finner vi i overskriften. Byen heter Eisenach og borgen Wartburg. Der oversatte Luther Det nye testamente til tysk. Det stemmer, men strengt tatt er det bare det som har noe med Wartburg å gjøre i dette avsnittet. De andre bøkene ble til senere. Den først nevnte bok heter egentlig: Om den verdslige øvrighet. Hvor langt går borgernes lydighetsplikt? (1523).Om den kan regnes blant det viktigste Luther skrev er tvilsomt. De to katekismene (1529) ble heller ikke til på Wartburg, men tåler godt å nevnes blant Luthers viktigste bøker. Den augsburgske bekjennelse (1530) hører selvsagt heller ikke hjemme på Wartburg og er til overmål skrevet av Melanchthon. Noe av det viktigste Luther skrev, var derimot Julepostillen (1522) og den ble til på Wartburg.

Den neste avsnitt handler om tårnopplevelsen. Den ukyndige leser må tro at Luther fortsatt befant seg på Wartburg. Et bilde av Luther foran tårnvinduet kan også lede tankene i den retning. I den grad det er mulig å tidfeste tårnopplevelsen, så må den høre hjemme i tiden før både riksdagen i Worms og oppholdet på Wartburg. Det får så være. Det er det påfølgende avsnitt jeg har festet meg ved. Det lyder i sin helhet slik:

"’Slipp evangeliet fri!’

Nå begynte tiggermunken stormløpet mot pavens ufattelige makt.

Slik Martin Luther så det, hadde pavekirken ført mennesker bak lyset i flere hundre år. Nå skulle evangeliet på nytt slippes fri!

Johann Gutenberg hadde på den tiden oppfunnet boktrykkerkunsten. Luther oversatte Bibelen til tysk for at alminnelige mennesker selv skulle kunne lese Guds ord på sitt eget språk.

Bibelen fantes den gang bare på latin, derfor var det bare teologene og andre lærde som kunne lese den.

‘Dette går over min forstand og langt inn i prestens,’ var et vanlig uttrykk."

Luthers vei til opprør mot Rom var ikke noe "stormløp". Tvert om var han både fortvilet og fortumlet da han til slutt ble presset til å innrømme at selv paven kunne ta feil. I Worms var han heller ikke særlig høy i hatten. Først dagen etter det første forhør var han villig å stå på sitt. Da visste han til gjengjeld at det godt kunne komme til å koste ham livet. Forøvrig var Gutenberg (ca 397-1468) på denne tiden (1520-tallet) både død og begravet og Bibelen allerede flere ganger oversatt til tysk. Uttrykket ‘Det går over min forstand og langt inn i prestens’ stammer fra Adam Oelenschläger: Billedet og Busten (1832) etter det jeg har kunnet bla meg frem til. Et "vanlig uttrykk" på reformasjonstiden var det bestemt ikke.

De to sitatene taler for seg og de er på ingen måte enestående. Isaksen skriver friskt og kjekt, men altfor ofte uten kontroll på det stoff han skulle formidle. Dette er hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boken. Ærlig talt tror jeg alle de berørte parter vil beklage at boken er utgitt. Det er nærliggende å tro at Isachsen ikke har forstått hva som kreves av en lærebokforfatter og forlaget har levd i den tro at han visste hva han holdt på med. Slikt kan skje. Men hva alle fagkonsulentene som har hatt befatning med boken har drevet på med, det går over min forstand og langt inn i departementets. Det står å lese at "Læreboken er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i juni 1997 til bruk i faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering for 8. klasse i grunnskolen."