"Porvoo" og messens offer

Fra flere hold blir Fellesuttalelsen fra Porvoo og Porvoo-erklæringen ("Porvoo") brukt som uttrykk for Den norske kirkes (DNK) forpliktende læregrunnlag. Den siteres på samme måte som andre bekjennelesskrifter, med krav på tilsvarende kirkelig autoritet. Dette svarer ikke uten videre til den status "Porvoo" faktisk har. Men ettersom erklæringen gir grunnlag for alter- og prekestolfellesskap med de anglikanske kirker, kan man heller ikke stille seg likegyldig til dette dokument. Det avgjørende er hvordan erklæringen skal forstås i forhold til DNKs andre bekjennelsesskrifter, og enda viktigere, - i forhold til Skriften.

"Porvoo" må plasseres slik i forhold til Skrift og bekjennelse at den ikke opphever Skriftens autoritet, heller ikke våre gamle bekjennelsesskrifters. Dersom "Porvoo" var ment å være noe annet, f.eks. å skulle erstatte hele- eller deler av DNKs bekjennelsesskrifter, eller korrigere dem, måtte dette vært uttrykt eksplisitt. Det motsatte er tilfellet. "Porvoo" forutsetter at Skriftens- og kirkenes gamle bekjennelsesskrifters autoritet består ubeskåret. Ikke desto mindre kan det godt tenkes at erklæringen uttrykker kontroversielle synspunkter i forhold til DNKs gamle læregrunnlag. Dette er en velkjent problemstilling i DNK, - også uten "Porvoo". Det er derfor gode grunner for å gå forsiktig frem når et så kontroversielt tema som messens offer settes på dagsordenen.

"Porvoos" omtalte messeofferteologi kan avgrenses til det som kommer til uttrykk i følgende formulering i artikkelen om nattverden (32h): Selv om vi er ute av stand til å by Gud et verdig offer, forener Kristus oss med seg selv idet han ofrer seg til Faderen. Dette er det ene, hele, fullkomne og tilstrekkelige offer som han har gitt for oss alle.

Teksten er knapp og ikke uten videre klar. For det første er det viktig å ha klart for seg at det som her omtales ikke primært dreier seg om det alminnelige prestedømmes offertjeneste (Rom 12,1; 1 Pet 2,5). Den omhandles først i den følgende paragraf (32i). Det er videre viktig å merke seg at vi ikke kommer til rette med utsagnet bare ved å betegne nattverden som et offermåltid hvor nattverdgjestene får del i golgataofferet gjennom måltidet, slik f.eks. Sverre Aalen har tolket nattverden (i Guds Sønn og Guds rike. Oslo 1973, s 129-149). Det er selve golgataofferet, det ene, hele, fullkomne og tilstrekkelige offer, som Kristus i nattverden sies å bære frem for Faderen. Betoningen av at Kristus forener oss med seg selv, altså at det er vi som ofres til Faderen ved ham, drar forestillingene i retning av det alminnelige prestedømmes offertjeneste, men identifiseringen av dette Kristi offer med golgataofferet, det Kristus har gitt for oss alle, drar tankene i retning av kjente messeofferforestillinger. Det problematiske i dette er ikke forbindelsen mellom Golgata og nattverdmåltidet, at det Jesus gjorde den gang nå mottas gjennom måltidet. Det er og blir nattverdens sentrale poeng. Det problematiske er at det er selve offeret fra den gang som nå må gjøres nærværende og bringes Faderen. Slik skal vi i nattverdbønnen ikke bare be om frelse for Jesus Kristi skyld, men også om at Faderen må motta golgataofferet. Luthersk teologi har derimot basert seg på at Faderen alt har mottatt golgataofferet og at det i så måte ikke er noe å føye til dette. Golgataofferet er derfor nattverdfeiringens forutsetning, ikke dens innhold.

Om det vi her har pekt på som messeofferforestillinger skal kalles katolsk messeofferlære eller ikke, kan lett bli en lek med ord. Det vil her føre for langt å gå nærmere inn på alle de spørsmål som måtte belyses for å svare mer presist på dette spørsmål. Samtidig skal det være nevnt at det ligger en stor utfordring med hensyn til hva som i dag er (romersk)katolsk teologi, et spørsmål som lett kan drives så langt at det ikke engang er klart om Paven er romersk katolsk. Et punkt må vi likevel si litt mer om, forholdet mellom det nærværende offer og nattverdens brød og vin. På dette punkt er "Porvoo" taus, men i den liturgiske tradisjon er det (særlig fra katolsk side) vanlig å identifisere nattverdens offer med nattverdens brød og vin, som Jesu legeme og blod. Presten blir med dette en offerprest som i messen, i kraft av sitt embede bærer frem Jesu legeme og blod (innviet brød og vin) for Faderen. Presten er ved sin ordinasjon bærer av Kristi nærvær i sin person. Slik ofrer Kristus seg selv ved prestens hender, i og med hans liturgiske offerhandling. Hva som mer presist utgjør denne offerhandling, er det forskjellige teorier om. Den mest vanlige går ut på at offeret skjer idet innstiftelsesordene leses og brød og vin løftes opp. En såkalt luthersk variant (Regin Prenter) går ut på at frembærelsen skjer i og med nattverdbønnen før innvielsen av brød og vin. Dette er ment som et korrektiv til katolsk messeofferteologi og "Porvoo" kan isolert sett gjerne leses som et uttrykk for dette syn, men det er ikke noen tvingende grunner til at den må leses slik. Formuleringene svarer i virkeligheten nokså godt til det en kan lese i aktene fra 2. Vatikankonsil (Se Konstitusjonen om den hellige liturgi art. 7.48 og Dekret om prestenes tjeneste og liv art. 2).

Det i Dagen flere ganger omtalte utkast til SKG-liturgi, forutsetter klart at det er golgataofferet som blir effektivt nærværende i nattverden. Dette offer knyttes i en av variantene helt tydelig til de innvidde nattverdselementer (brød og vin), slik at det er disse som ved innvielsen blir det fullkomne offer som frembæres for Faderen. Flere har understreket at dette ikke er SKG-liturgi, bare et utkast, men samtidig blir den samme liturgi, uten forvarsel, stadig brukt i SKG-kretser. For min del er motforestillingene mot en slik liturgi så dyptgripende at jeg ikke bare kan overse det hele. Som man vil forstå gjelder det selv en nattverdliturgi som svarer til en prenterske tolkning av "Porvoo". Jeg inviterte alt i 1981 Kirkelig Fornyelse (deriblant flere av dem som i dag sitter i SKGs lederskap) til teologisk debatt om disse ting. En artikkel om dette ble enda til offentliggjort i KFs medlemsorgan. Jeg fikk den gang takk for at jeg reiste saken internt og ikke gjorde dette til et offentlig angrep på KF. Resultatet var at saken ble tidd i hjel. Det oppleves derfor noe underlig når det nå, 15 år etter dette, etter at i alle fall noen an de samme personer har tatt flere skritt i retning av Rom, klager over at det offentlig blir reist debatt om disse ting. Man burde i sannhet gå mer ydmykt frem og gi rom for den teologiske debatt det bes om. "Porvoo" kan ikke være til hinder for dette! Tvert om! Nettopp "Porvoo", etter det jeg ovenfor har anført, må i seg selv sees på som en sterk beveggrunn til å få avklart om de formuleringer som der er benyttet kan forenes med Skrift og bekjennelse. Under ingen omstendigheter kan "Porvoo" alene være legitimering god nok for SKG.