Hva gjør vi med rettferdiggjørelseslæren?

Kirkemøtet 1997 har sluttet seg til Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren mellom Det lutherske verdensforbund og Den romersk-katolske kirke. Dette bør imidlertid ikke bli siste ord i denne sak. På flere punkter har vi å gjøre med et forvirrende vedtak. Jeg skal i det følgende konsentrere meg om punkt 4 i Kirkemøtets vedtak som lyder:

"Kyrkjemøtet slutter seg til ei felles luthersk erklæring om at det er tilstrekkeleg semje til å slå fast: Fordømingar av romersk-katolsk lære om rettferdiggjeringa i lutherske vedkjenningsskrift treff ikkje den aktuelle romersk-ketolske læreposisjonen, slik han er framstilt i "Felleserklteringa". I denne samanhengen er det rett å peike på at vi i vår kyrkje ofte har uttrykt haldningar som svarer til desse fordømingane. På grunnlag av "Felleserklæringa" må det arbeidast for at slike haldningar ikkje lenger får prege vårt tilhøve til brør og systre i Den romersk-katolske kyrkja."

Det er mye som tyder på at dette vedtak mer er styrt av velvilje enn teologisk klarhet. Velvillighet er utvilsomt et gode, men uten styring blir resultatet lett kaotisk. Et forsiktig forsøk på å tolke vedtaket får demonstrere mitt poeng:

"Fordømingar av romersk-katolsk lære om rettferdiggjeringa i lutherske vedkjenningsskrift", - hva sikter Kirkemøtet til?

Det underlige er at det ikke gies noe enkelt svar på dette spørsmål. Formuleringen røper at også de som står bak teksten har måttet lete. Det vises nemlig ikke til Den norske kirkes bekjennelsesskrifter (der finnes det ikke slike fordømmelser), men til "lutherske vedkjenningsskrift" i ubestemt form. Man får bare anta at det er Konkordieboken (1580) som er ment. Men saken blir ikke enklere av den grunn. Også i Konkordieboken trenger vi en nærmere identifisering og tolkning av de tekster Kirkemøtet måtte sikte til og deltakerne på møtet skal med dette være utfordret til å utdype dette. Med sikkerhet har jeg bare identifisert en slik markering i Konkordieboken. Ikke overraskende er det også denne tekst som er nevnt i det saksforberedende dokument til Kirkemøtet (15.1). I Konkordieformelens artikkel IV Om gode gjerninger (avsnitt 35) leser vi: "Fordi det da er klart ut fra Guds Ord at troen er det egentlige og eneste middel ved hvilket rettferdighet og frelse ikke bare blir mottatt, men også bevart av Gud, bør med rette det forkastes som ble besluttet på Tridentinerkonsilet, og alt annet som ellers måtte gå i retning av samme mening, nemlig at våre gode gjerninger bevarer frelsen, eller at den mottatte troens rettferdighet eller til og med troen selv helt eller delvis blir oppholdt og bevart ved våre gode gjerninger." Dette viser til Dekretet om rettferdiggjørelsen på Tridentinerkonsilet (1547) og for enkelthets skyld skal jeg begrense meg til det spørsmål som reises med dette:

Treffer dette ikke lenger "den aktuelle romersk-ketolske læreposisjonen"?

For det første handler ikke Konkordieformelens artikkel IV Om gode gjerninger primært om Den romersk-katolske kirke og dens lære. Det er den såkalte majoristiske strid - en strid innen den lutherske konfesjon - som står på dagsordenen i denne artikkel. Henvisningen til Tridentinerkonsilet er en parentes som er begrunnet i en saklig parallell til denne strid. Forkastelser og fordømmelser av romersk-katolsk lære i Konkordieformelen kan man derfor rimelig fort bli ferdige med, - vanskeligere blir det når selve rettferdiggjørelseslæren og dens plass i teologien i vid forstand kommer på dagsordenen.

Når luthersk rettferdiggjørelseslære nå ikke lenger rammer romersk-katolsk rettferdiggjørelseslære på en måte som er kirkesplittende slik den er fremstilt i Felleserklæringen (slik må vel kirkemøtets vedtak tolkes om det skal gi mening?), er det grunn til å spørre: Har Felleserklæringen endret Tridentinerkonsilets læremessige status eller hva? Registeret i Den katolske kirkes katekisme (1993) har ikke mindre enn 97 referanser til konsilet, herav 19 til dekretet om rettferdiggjørelsen. I en av disse referansene vises det til at Vatikankonsilet som bekrefter Tridentinerkonsilets lære, at et menneske når frem "til frelse ved troen, dåpen og overholdelsen av budene." (Lumen gentium § 24; Den Katolske kirkes katekisme § 2068). Den plass overholdelsen av budene med dette får frelseshusholdningen svarer til det vi kjenner fra klassisk romersk-katolsk teologi og fra striden om rettferdiggjørelseslæren på 1500-tallet. Det er derfor rett å hevde at det er læremessig kontinuitet fra Tridentinerkonsilet til Vatikankonsilet og Den Katolske kirkes katekisme. Spørsmålet blir så om Den romersk-katolske kirke har gått med på noe annet i Felleserklæringen.

Felleserklæringen § 18

Felleserklæringen foreligger i hele tre versjoner. Den første (hemmelige) utgave kom på nyåret 1995. Den reviderte utgave kom sommeren 1996 og den endelige på nyåret 1997. Det er den siste Kirkemøtet har behandlet. Det som har vakt debatt er særlig § 18 i den endelige versjon. De teologiske bølger går nå så høyt i Tyskland at det kan komme til å stoppe hele prosessen. Saken ser ut til å kunne sammenfattes i at 1996-utgaven av denne paragraf var blitt så luthersk at troskongregasjonen reagerte. Rettferdiggjørelseslæren hadde fått en så eksklusiv plass at det kunne oppfattes som et brudd med romersk-katolsk læretradisjon. Ettersom dette var en felles paragraf, måtte den endres slik at den ikke stred mot romersk-katolsk lære. Resultatet ble som følger (med de nye formuleringene i kursiv):

Derfor er rettferdigjørelseslæren, som tar opp og tolker dette budskapet, mer enn bare ett element i den kristne lære. Den står i et avgjørende forhold til alle trossannheter, som må betraktes i sin innbyrdes sammenheng. Den er et uoppgivelig kriterium som uopphørlig tjener til å rette hele kirkens lære og praksis mot Kristus. Når lutheranere understreker dette kriteriets enestående betydning, benekter de ikke den innbyrdes forbindelse og betydning av alle trossannheter. Når katolikker ser seg bundet av flere kriterier, benekter de ikke rettferdiggjørelsesbudskapets særlige funksjon. Lutheranere og katolikker har det samme mål om å bekjenne Kristus i alt, ham som vi setter vår lit til over alle ting som den eneste mellommann (1 Tim 2,5-6). Gjennom Kristus gir Gud seg selv i Den Hellige Ånd og øser ut [skjenker] sine fornyende gaver.

Som felles tekst mellom lutheranere og katolikker må uttrykket "alle trossanheter" inkludere alle katolske trossanheter. Uttrykket er derfor ikke samlende, men kontroversielt. Videre er rettferdiggjørelseslæren ikke lenger å forstå som den artikkel kirken står og faller ved, men som "et … kriterium" blant "flere". Verdien av at denne artikkel sies å være "uoppgivelig" og ha "en særlig funksjon" må vurderes i forhold til alternativet, at den skulle være oppgivelig, - det er den selvsagt ikke for verken lutheranere eller katolikker.

Kirkemøtet har sikkert hatt problemet med forholdet til romersk-katolsk lære i videre forstand i tankene når de har presisert "den aktuelle romersk-ketolske læreposisjonen" til "slik han er framstilt i ‘Felleserklteringa’." Dette ville vært en klok formulering om ikke § 18 inneholdt formuleringer som inkluderer det man eventuelt ønsket å avgrense seg mot. Slik går det gjerne når man - koste hva det koste vil - skal formulere en enhet det ikke er saklig grunnlag for.

Det er selvsagt mye mer å si om denne saken, men la meg likevel avslutningsvis sammenfatte mitt syn:

Det er vanskelig å se at de lutherske kirker har annet å beklage overfor Den romersk-katolske kirke enn den gamle rettferdiggjørelseslære som kirken fremdeles står og faller ved. På den annen side står fortsatt Tridentinerkonsilets fordømmelser av denne rettferdiggjørelseslære ved lag.

Jeg vil utfordre Kirkemøtets deltakere til å gjøre rede for hvilke fordømmelser som ikke lenger treffer Den romersk-katolske kirke. Medlemmer av Den norske kirke bør kunne gjøre krav på å få vite hvilke tekster det dreier seg om, så Kirkemøtets vedtak kan prøves på Skriften.

Kirkemøtet taler også om "haldningar som svarer til desse fordømingane". Disse skal nå bearbeides så de ikke får prege vårt forhold til Den romersk-katolske kirke. Ettersom det er uklart hvilke fordømmelser det er snakk om, må det være bortimot umulig å identifisere de nevnte holdninger som svarer til disse fordømmelser. Hva sikter Kirkemøtet til med en slik uttalelse?

Jeg er ikke overrasket over den romersk-katolske teologi jeg finner i Felleserklæringen, - den er i store trekk som forventet og med de garderinger man må forvente fra romersk-katolsk hold. Men jeg er storlig overrasket over at dette inngår i en felles tekst som gjensidig forplikter begge parter. Om lutheranerne hadde gjort jobben sin like godt som katolikkene, så hadde det ikke skjedd.

På bakgrunn av det som her er anført, bør de som har læreansvar i Den norske kirke reservere seg mot vedtaket på Kirkemøtet. Videre bør Kirkemøtet selv ta saken opp igjen ved første anledning og gjøre tilsvarende reservasjoner gjeldende. Dette er nødvendig om det som står i vedtakets punkt 5 skal være troverdig: "Kyrkjemøtet si tilslutning til ‘Felleserklæringa’ inneber ikkje noko endring i Den norske kyrkja sitt læregrunnlag ...".

Arbeidet for gjensidig forståelse og et godt samtaleklima mellom lutheranere og katolikker må ikke være til hinder for det på begge hold kan bedrives klargjørende teologisk arbeid også hva forskjellene mellom de to parter angår.