Dr.theol. Oddvar Johan Jensen

Dagen 16. april 1996


SKG for hvem?


Under overskriften "SKG for bedehusfolk?" (Dagen 1. april d.å.) skriver sogneprest Ottar S. Myrseth om den kritikk som den senere tid er blitt rettet mot SKG. Han taler om "kampanjen mot SKG" og "skræmebileta som vert teikna". Dette er han forundret over. For det første er det vanskelig å få øye på kampanjen og for det andre er heller ikke skremmebildet særlig klart. Det saken gjelder, er imidlertid tydelig nok. SKG har minst to fløyer. På den ene side finner vi folk som først og fremst hører hjemme i foreningen "For Bibel og Bekjennelse" (FBB) og på den andre folk hjemmehørende i "Kirkelig Fornyelse" (KF). Selv om mange er medlemmer i begge foreninger, representerer de to tradisjoner en viss teologisk bredde. KF har tradisjonelt vært mest opptatt av liturgisk fornyelse og FBB av luthersk bekjennelsestroskap. I dette kan det også ligge teologiske forskjeller av betydning. Undertegnede får stå som et eksempel på en som har hatt en fast plass i FBB, men som av teologiske grunner ikke har funnet det naturlig å gå inn i KF. SKG har jeg sett som et fellesprosjekt mellom KF og FBB, og har med dette som forutsetning deltatt i arbeidet.

Flere av oss gamle FBB-ere har etterhvert stilt oss mer og mer spørrende til enkelte sider ved den toneangivende teologi i SKG. Det gjelder fremfor alt forståelsen av bispeembedet/prestetjenesten og messeofferforestillinger som importeres ad liturgisk vei og gjennom de nye kirkelige enhetsbestrebelser. Motstand mot at dette debatteres offentlig er forståelig - kirkepolitisk vurdert - men ikke teologisk akseptabelt. SKG er jo erklært å være "Samråd på Kirkens grunn", og da må motforestillinger mot at så er tilfelle tas på alvor. La meg denne gang ta utgangspunkt i påstanden om at presensformen av Agnus Dei (... du Guds lam som bærer verdens synder) skal være et uttrykk for romersk katolsk teologi.

Da den nye høymesseliturgien ble vedtatt for omkring 20 år siden, var KF aktiv på banen i dette spørsmål. I en uttalelse til biskopene i Den norske kirke het det: "Agnus Dei må utformes i samsvar med Bibelens egen form. Slik kommer også sammenhengen mellom Golgata og nattverden best til uttrykk. At Kristus bærer verdens synder er ikke bare en rent punktuell, historisk hendelse i og med korsdøden. Det er selve sammenhengen av menneskets nye situasjon i endetiden: Guds endegyldige åpenbaring og frelsen i Kristus. En betydelig bevisbyrde påligger dem som vil innføre denne nyordning." - nemlig formuleringen om at Kristus (Guds lam) "bar" verdens synder. (fra Memorandum om ny høymesseliturgi. sendt biskopene mai 1980, s 6) Nå er formen "bar verdens synde" ikke så ny som man vil ha det til. Dette uttrykk må for det første være en sakssvarende gjengivelse i dag av det Johannes sa den gang. Dernest er det faktisk også en bibelsk uttrykksmåte: "Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet" (1 Pet 2,24). Spørsmålet blir da om vi nå (som Johannes den gang) kan peke på Jesus og si at han "bærer verdens synde". Myrseth mener at det er det vi skal og viser til Hebr 9,24, idet han tilføyer: "Som øvsteprest i den himmelske heilagdomen ber han kvar dag mine synder fram for Faderen." Meningen må være at Kristus nå gjør en himmelsk prestetjeneste idet våre synder bæres frem for vår himmelske Far og blir tilgitt for hans Golgata-offers skyld. Poenget er videre at dette særlig har relevans for forståelsen av nattverden. I "Erklæring om kirkelig fornyelse av 12. januar 1969" (punkt 7) sier KF: "Vi tror at Herren i den hellige nattverd gjør Golgata-offeret effektivt nærværende ..", en forestilling som nå også liturgisk knyttes til nattverdens innvidde brød og vin (den korsfestedes legeme og blod) på en slik måte at presten i og med brødet og vinen bringer det effektivt nærværende Golgata-offer frem for Faderen. Dette er og blir klassisk katolsk messeofferteologi, - her i ly av noe som må være en feiltolkning av Hebr 9,24. Der står det om Kristi tjeneste for vår skyld i den himmelske helligdom, men ikke om at det er Golgata-offeret som (daglig) effektueres for våre synder. De følgende vers viser til korshendelsen som en engangshendelse, NB! som er avsluttet. Om det i Hebr 9,24 også skulle ligge en henspilling på en fortsatt prestetjeneste, så må dette leses i analogi med det vi finner i Rom 8,34. Der står det hva denne Kristi nåværende tjeneste for oss (i den himmelske helligdom eller ved Guds høyre hånd) går ut på: "Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss."
Jeg skal ikke ha uttalt meg om hvor klart og konsekvent dette forsøk på rekatolisering av luthersk teologi er reflektert av Myrseth og andre på SKGs KF-fløy. Slik jeg ser det, er det samlede bilde imidlertid tydelig nok. Med liturgi og økumenikk som transportmidler, skjer det nå en betydelig innføring av romersk-katolsk kristendomsforståelse. Samtidig ignoreres klassisk luthersk teologi. Dette bilde tydliggjøres ytterligere ved at man nå også taler om nødvendigheten av apostolisk suksesjon gjennom bispeembedet og om presten som (offer)prest for hele menigheten. Dette strider mot enhver klassisk luthersk embetsteologi. Konsekvent nok antydes det også at den tradisjonelle lutherske ordinasjon ikke er nok. Den må utvides og utdypes. Det gjenstår å se hvordan man skal kunne gjøre dette og samtidig unngå at presten igjen blir en mellommann mellom menigheten og Kristus, og dermed angriper den bibelske lære om det alminnelige prestedømme av alle troende.
Det neste som står på den økumeniske dagsorden, er noe som minner stygt om avvikling av den lutherske rettferdiggjørelseslære. Opplegget er alt klart i og med den luthersk-katolske felleserklæring som kom for vel et år siden. Der oppfordres vi til å ærklære oss enige med de romersk-katolske i rettferdiggjørelseslæren, - uten at det mer presist tas stilling til det striden har stått om.

Som sagt ønsker jeg ikke å trekke forhastede slutninger om hva de som står på SKGs KF-fløy til sist vil stå for. Men det skulle være klart nok at det er grunn til bekymring. Vi som stiller oss kritisk til den utvikling vi ser, må få be om at det avlegges et regnskap over hvordan den lutherske arv skal forvaltes innen SKG og hvilke avgrensninger som ansees nødvendige i forhold til Rom. Hva står egentlig SKG for i disse spørsmål? Svaret vil være av avgjørende betydning med hensyn til hvem SKG skal være for?