Denne Kronikken sto i Vårt Land, 18. oktober 1995, s. 21

90-tallets  pedagogiske reform

19. oktober har Utdanningskomiteen i Stortinget planlagt å avgi uttalelse om Departementets versjon av den såkalte "Broen":   St. meld. 29 (1994-95) Om prinsipper og retningslinjer for 10-årig grunnskole - ny læreplan.  Er Stortinget i ferd med å akseptere en samfunns- og nytteorientert grunnskole som bryter med grunnskolens formål?

Ombygging av kulturen kan sammenlignes med det å skulle bygge om en båt i åpen sjø.  Skuta skal holdes flytende mens utskiftningene foregår. 

Ni år før århundreskiftet har Gudmund Hernes startet et omfattende og dristig ombyggingsprosjekt av hele skoleverket i Norge.   Det er kanskje det mest betydelige pedagogiske reformarbeid i etterkrigstiden, med dyptgripende konsekvenser for vår kultur.  Høringsuttalelser og debatt har i noen grad påvirket prosessen.  Men noe av det som er blitt minst diskutert, er de grunnbegrepene som reformen tar som et selvsagt utgangspunkt.  Hensikten med denne artikkelen er å peke på noen svakheter i de bærende og styrende konstruksjonene.   Reform 94 er i ferd med å bli iverksatt.   Reform 97 som gjelder grunnskolen, er fremdeles på tegnebrettet.  Kanskje kan noe fortsatt rettes opp?

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet valgte å starte med å lage en generell læreplan for skoleverket som helhet.   Formålsparagrafene fra de ulike skoleslagene kan betraktes som "kjøl" og de følgende 6 menneskeidealene som "spanter": det meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannede, samarbeidende og økologisk bevisste menneske.  Til sammen skulle dette danne det integrerte menneske. 

Bristene i konstruksjonen var åpenbare allerede ved strekking av kjølen.  Hvordan kunne en tro at formålsparagrafer fra ulike typer pedagogisk virksomhet skulle kunne henge sammen og danne en enhet?  Smith-utvalget påpeker med rette at "betydningen av samarbeid mellom skole og hjem og opplæringens forankring i kristendommen ikke er den samme i grunnskolen og i videregående opplæring", og avstår derfor fra å lage en felles formålsbestemmelse for disse skoleslagene (NOU 1995:18, s. 70).  Ser vi oppdragelse av barn i forhold til voksenopplæring, er spriket enda større.   Kjølen henger ikke sammen.  Hva så med spantene?

Planen bruker menneskeidealer som grunnkategorier.  Dermed blir det tydelig at pedagogisk virksomhet er knyttet til et syn på mennesket.  En detaljert uttegning av den ideale fordring kan imidlertid lett føre til forstrekking og frustrasjon i praksis.  Det ville være bedre i pakt med norsk skoletradisjon å ta utgangspunkt i en drøfting av skolens oppgaver. 

En kan også stille spørsmål ved hvorfor akkurat disse 6 idealene er valgt ut blant flere muligheter i formålsparagrafene.  Er det "vinnerne" i samfunnet som idealiseres?  Alternativt kunne det være vel så naturlig å fokusere på det ansvarlige, demokratiske, selvstendige og personlig utviklede menneske.  Departementet har foreløpig ikke gitt noen begrunnelse for sine valg, og har heller ikke drøftet forholdet mellom de 6 idealene.

Det er gjort et forsøk på å vise at de forskjellige leddene i formålsparagrafene kan sorteres inn under de 6 hovedkategoriene.  Men i analysen av grunnskolens formålsparagraf er enkelte elementer feilaktig gjengitt og andre glemt, bl.a. at grunnskolen i forhold til foreldrene skal "hjelpe til".  I eventuelle konflikter med skolen vil derfor foreldrene kunne komme til å stå svakere 1997 enn i 1987.  Departementets forslag til prinsipper for 10-årig grunnskole har flere utsagn som tyder på at samarbeidet mellom foreldrene og skolen i sterkere grad skal foregå på skolens premisser (St. meld. 29, 1994-95).  Motstanden mot å gi foreldre rett til å be barna fri fra kristendomsundervisningen tyder på det samme.

Brist i kjølen, skjøre og vridde spanter og enkelte gap mellom kjøl og spanter gir ikke noe pålitelig utgangspunkt.   Hva så med "roret", de begrepene som angir hva pedagogisk virksomhet går ut på? 

Formålsparagrafen for grunnskolen inneholder begrepene oppdragelse (oppseding) og utvikling, formålsparagrafer for unge og voksne elever bruker begrepene allmenndanning, utdanning og opplæring.  Når en ser reformen i sammenheng, fremstår begrepene opplæring og utdanning som de styrende begrepene.  Navneforandringer på offentlige institusjoner og begrepsbruk i læreplanen viser dette.   I 1990 ble undervisningsdepartementet (av Einar Steensnæs !) omdøpt til utdanningsdepartement.  Siden er dette fulgt opp slik:  skoledirektørene er blitt utdanningsdirektører, undervisningskomiteen i Stortinget er blitt utdanningskomite, og den samlede pedagogiske virksomhet beskrives i læreplanens innledning som et utdanningsløp.   Og som endelig markering, foreslår Departementet at fakultetet for pedagogisk forskning i Oslo fra 1. januar 1996 skal kalles Det utdanningsvitenskapelige fakultet.  Pedagogisk virksomhet som ikke er "utdanning" vil dermed falle utenfor det som disse forskningsmiljøene skal være opptatt av.

Som sideordnet begrep til utdanning, er det blitt vanlig å bruke opplæring.  I den generelle delen av Mønsterplanen av 1987 ble "undervisning" brukt dobbelt så mye som "opplæring".  I den nye læreplanens generelle del er forholdet omvendt.  I mandatet til Smith-utvalget omtales grunnskoleloven, lov om videregående opplæring, voksenopplæringsloven, lov om fagopplæring, folkehøgskoleloven, privatskoleloven og lærerutdanningsloven under ett som opplæringslover.  Valg av opplæring som grunnbegrep virker likevel tilfeldig.  Ett sted kalles lovene "utdanningslover" (NOU 1985:18, s. 25).  Det spørsmålet som ikke er blitt stilt, er om utdanning og opplæring er gode overordnede begreper, gode ror for all pedagogisk virksomhet.    

Begrepet opplæring har først og fremst vært brukt om pedagogisk virksomhet for voksne og i sammenhenger hvor hovedsaken er å kunne visse delferdigheter.  En "læres opp" til å mestre en arbeidsoppgave eller et yrke.  "Opplæring" er et verdinøytralt ord som fokuserer på effektiv læring, uansett hva en lærer.  Ordet er derfor velegnet også i sammenhenger hvor en lærer ting som er til skade både for en selv og andre.   Ett eksempel er "opplæring i bruk av tortur".  Som overordnet begrep for pedagogisk virksomhet med barn, hvor helhetlig personlig utvikling og grunnleggende holdninger står i fokus, gir "opplæring" dårlig styring.

Utdanning er noe vi bruker for å oppnå noe annet.  Et utdanningsvitnemål er et verdipapir.  Vi utdanner oss for å få gode karakterer - for å få jobb - for å tjene penger - for å få bedre levestandard.  Utdanning er et redskap, et instrument som vurderes etter nytteverdi, ikke etter egenverdi.  Ordet har derfor tidligere vært knyttet til pedagogisk virksomhet med ungdom og voksne, hvor spesialiserte kunnskaper naturlig står i fokus.  I M87 ble ordet utdanning bare brukt om pedagogisk virksomhet etter grunnskolen, aldri som grunnbegrep for virksomheten sammen med barna i skolen.

Det mest fatale i 90-tallets pedagogiske reform er at også pedagogisk virksomhet med barn i barnehage og grunnskole presses inn under utdanningsbegrepet.  Dette roret vil styre mot det nyttige fremfor det edle, bytteverdier fremfor det som har egenverdi, det fremtidig lønnsomme fremfor det som motiverer her og nå, det spesielle fremfor det allmenne.  Snart vil også foreldrene tenke på samme måte og sørge for at deres "futurekids" mestrer de nødvendige teknikker. 

Den nye læreplanen bruker ordet "allmenndanning", men når dette underordnes utdanningsbegrepet, betyr det egentlig allmenn utdanning.  Planen reduserer kulturen som helhet (religion, moral, kunst ...) og mennesket som helhet til et integrert nytteredskap, som skal sørge for "et samfunn i utvikling" (Generell del, 1993, s. 40). 

Opplæring og utdanning er lette og grunne ror, som passer når målene er spesifikke og kortsiktige.  I familie-, barnehage- og grunnskolesammenheng trenger vi tyngre og dypere ror, som gjør det mulig å seile på tvers av skiftende vinder og strømninger.  Oppdragelse, et grunnbegrep i grunnskolens formålsparagraf, står sammen med undervisning og danning i en lang tradisjon som overordnede begreper for pedagogisk virksomhet.  Ønsker Departementet å bryte med denne tradisjonen, når det nå trer begrepet utdanning ned over alle typer pedagogikk? 

Hvis Reform 97 skal bli flytedyktig og kunne seile kulturen etter den kursen som formålsparagrafen angir, må også de delene av planen som til nå er lagt frem revideres i sammenheng med høstens utkast til fag og timefordeling, læreplaner for fag og de foreløpig ukjente bestemmelsene om vurdering i skolen.  Stortinget bør derfor vente med å ta endelig stilling til St. meld. 29.  Det ville være uansvarlig å akseptere et fragment av planen uten å kunne se det i sammenheng med læreplanverket som helhet.