15.04.11

Utdrag fra Ronald Fangen (1949): Kvernen som maler langsomt. Oslo. Gyldendal norsk forlag

 Boken foreg�r i Bergen, det er en roman, ikke en kulturhistorisk skildring. F�lgende avsnitt utgj�r de delene av romanen som jeg har brukt direkte i oppgaven. Skildringene av v�ret har jeg tatt med fordi disse gir et bilde av et klima innbyggerne i Bergen lever med, er opptatt av og som p�virker dagliglivet b�de i 1889, 1939 og i 2002.

 F�lgende f�rste avsnitt er oppgavens innledning. I romanen er dette avslutningen p� historien om to skolekamerater, generalens s�nn Henrik og skomakerens s�nn Georg. Forholdet mellom de to kameratene og deres familiebakgrunn utgj�r et slags bakteppe for historien om Georgs forhold til matematikkl�reren spesielt og skolens generelt. De to siste avsnittene i utdraget har ikke med forholdet mellom Georg og Henrik og gj�re. De er hentet fra en annen del av historien. Jeg har tatt disse med, fordi jeg finner et av romanens grunntema her. I disse utdragene finner vi refleksjoner omkring det � v�re deltaker eller tilskuer i eget liv. Ronald Fangen stiller sp�rsm�let om vi bare er brikker i et spill og ikke spillets overlegne leder. ”Er det en usynlig makt, kall det historien,  som trekker i tr�dene ------” ?

 Jeg har angitt romanens sidetall og nummerert avsnittene, slik at det er lettere � finne tilbake til de enkelte avsnitt ved lesing av oppgaven. 

 Eva Sunde

 

1
” Med Katedralskolens elever kom den nyhet inn i mange hjem at en matematikkl�rer ved navn Halstein hadde hatt pinlige oplevelser. Ingen visste riktig hvordan det hang sammen, men det blev p�st�tt at han skulde ha f�tt s� radig pryl av en tidligere elev at han verken kunde sitte eller st� og slett ikke vise sig p� skolen. Det vakte ingen sorg, for han var d�rlig likt. Efter hvert kom det frem at han skulde v�rt en elendig gutteplager. Det var en hel flokk gutter som i �renes l�p skulde ha funnet sig i hans mishandlinger for � undg� afstraffelse i skolen og av skrekk for at foreldrene skulde f� vite noe. Det blev en del snakk om skoledisiplin. De fleste fedre var av den mening at slikt kunde man ikke se sentimentalt p�. Pryl hadde de f�tt selv, og det hadde en bare hatt godt av.  Det var klart at tjuagutter i den overgangsalderen – de var rent uregjerlige som hvalper og folunger, - og fikk de ikke erfare at det fantes en vilje og myndighet over deres, blev det ikke mennesker av dem”. S 384 – 385

2
”Det var bare s� vidt det blev litt skikkelig dagslys noen timer. Regnet str�mmet ned fra morgenen av, og da folk gikk p� kontorene, s� de bare gr�svarte skyer i ilsomt jag over byen, fra fjellene i syd og nordover mot fjorden. Men s� i tolvtiden blev skylaget tynnere, nesten gjennemsiktig, - og det var noen optimister i byen som p�stod de hadde sett solen. Det var nok en overdrivelse, men det blev i hvert fall dagslys, og i hele tre timer regnet det ikke.

Men s� kom de gr�svarte skyene igjen, de jog av sted i vill fart over byen og lot regnet str�mme ned, et skr�tt stormpisket regn. Alt i tretiden var det forbi med dagslyset. Men byen var inderlig tilfreds og enset verken regnet eller bl�sten. Julen sto for d�ren, det var bare tre dager igjen til juleferien. Det kunne jo v�re fint om det snart kom litt vinter, men det var ingenting i veien for at den kunde komme n�r som helst, i morgen den dag. Her laget det seg aldri i stand til noe slags v�r, enten det var,uv�r eller godv�r, vinter eller sommer; v�ret var alltid flyktig og plutselig.” S 9

 3
”Det regnet. Men det var p� ingen m�te byens verste regn. Det styrtet ikke ned i strie str�mmer. Og det bl�ste ikke mer s� ille - regnet falt da i hvert fall vertikalt. Det  var med andre ord ikke et regn som hindret byens folk fra � g� ut og tilfredsstille sin nysgjerrighet. S 35

 4
” Her var nu ”hele byen” representert. Embetsstanden og alle erhvervsgrener, alle som hadde vunnet innflytelse og inntekt.” S 43

 5
”De hadde g�tt innover Fjellveien og var nu p� vei utover igjen. Der nede lyste byen. Ute p� byfjorden stevnet en b�t inn mot V�gen med tendte laterner. Det var et svakt drag i luften, en liten mild bris.” S 155

6
”Julaftens morgen var det klart og et par kuldegrader, - og tidlig p� formiddagen begynte det og sne. For et lys som plutselig kom med denne kramme sne! Efter et evig langt h�stm�rke og v�te, innhyllet i skyer,-mange dager hang t�ken langt ned over sidene. De hadde v�rt knuget, uten reisning og frihet. De iherdige fjellvandrerne som krabbet til fjells, hadde sjelden f�tt noen bel�nning for sin iver, - utsynet var stengt til alle sider av regn og t�ke, - underlig at det var de samme fjell hvor de p� klare dager kunde se hele byen og langt til havs. Men da det nu, julaftens middag, holdt opp � sne en stund, og det kom noen solstrimer p� himmelen en liten halvtimes tid, - nu var det skjedd et under: fjellene ranket sig, fikk klarhet og majestet, de bar en herlighetskrone av skinnende hvit sne. I firetiden senket m�rket seg over byen, og det snedde p� ny, stille uten et vindpust.” S 233 

7
”Og s� vandret man hjem gjennem snedekkede gater. S� stille overalt! Og hvor fint og ordentlig det plutselig var blitt. P� fisketorvet var det likefrem blankskurt, alle fiskekassene var borte, og fiskesk�itene var reist hjem - ut til �igarden, -”strilelandet”. Ute ved V�gskaiene l� skibene med sne p� mastene, s� stille som om det ikke fantes liv om bord. Sj�en var m�rk og blank slik at sneen og lyktene speilet sig i den. I alle smug og gater var det kommet en ny luft, - det var forbi med bakningen, det luktet ikke lenger smult fra annet hvert hus p� grunn av all den velsignede sprutbakkelsen. Nei det var rensopet i luften som i gatene. Og langt der  bak lyste Ulrikken og L�vstakken i m�rket. Tidlig p� kvelden var alle gater tomme. Enslige vandrere kunde se bak vinduenes gardiner at menneskene gikk rundt juletr�rne, og h�re sang. Alle var innend�rs. Det var �rets st�rste hjemmedag.”  S 234

8
”Det var fredelig og godt � komme dit opp. Ja ja s� var det jul. Det lyste i rutene alle vegne, langt oppover Fl�ifjellet. Og byen var hvit! Si hva man vilde, - og det fantes ikke noe s� vakkert og stemningsfullt som denne byen i sin f�rste vinterdrakt.” S 236

9
”Dagen efter, f�rste juledag, var det forel�pig slutt p� vinterv�ret. Det var fem varmegrader, det regnet og ved den tid folk gikk til h�imesse, var alle gater fulle av s�rpe; i de bratte almenningene rant vannet i strie str�mmer.” S 247

10
”Tredje juledagsmorgen v�knet Henrik, generalens s�nn, og begynte straks uten � forst� hvorfor � tenke p� kameraten, Georg Nilsen, s�nn av en skomaker, han hadde p� skolen for noen �r siden og som sluttet s� plutselig. Hvor var der blitt av ham? Han var i grunnen en flink gutt, men litt forkommen og fortapt i klassen. Hvorfor hadde foreldrene latt ham slutte? Fordi de ikke hadde r�d? Men hvorfor lot de ham s� begynne? Kanskje var det gutten selv som ikke trivdes? Henrik fikk ikke Georg ut av tankene og kom husket en gang da han hadde brukt en time etter skoletiden for � g� gjennom noen matematiske oppgaver med ham, - matematikk var Georg Nilsens vanskeligste fag. Henrik forklarte og l�ste den ene oppgaven etter den andre, lykkelig over at hans hjerne arbeidet s� fort og s� sikkert, fylt av tilfreds t�lmodighet med kameraten som ble mer og mer tillitsfull, spurte og grublet, - og forsto. ”Det var str�lende snilt av deg, Henrik sa han. Eg har l�rt mer matematikk p� denne timen enn p� et halvt �r. Henrik var ekstra glad den dagen, han hadde en herlig f�lelse av � ha gjort noe nyttig og riktig. Et godt kameratskap fortsatte� det holdt p� � utvikle seg til et virkelig vennskap. Inntil den skjebnesvangre dagen da Henrik kom til � v�re med Georg hjem i huset der nede p� N�stet.” S 255

11
”Georg hadde v�rt takknemlig for at Henrik hjalp ham og spent p� om han holdt p� � f� en venn, - og det til og med en venn som var s�nn av den rike general. Georg hadde v�rt modig og �rlig: her ser du min verden, dette kommer jeg fra, - hva sier du s�? Dermed hadde han stilt Henrik Holter p� en hard pr�ve, - uten at han som ble pr�vet, hadde anelse om det.” S 257

12
”D�rligere hadde han ikke kunnet best� en pr�ve, han ble kvalm og syk av � huske det. Georgs familie bodde i et smalt toetasjes hus like ved Puddefjorden. I f�rste etasje hadde faren sitt skomakerverksted. Stuen var i annen etasje. Henrik hadde aldri sett et slikt hjem, aldri sett s� slitte m�bler, skj�nt det var da visst p� en m�te koselig der ogs�, med blomster i vinduene, og bilder p� veggene.” S 258

13
”Da en time var g�tt orket ikke Henrik det lenger, han reiste seg og sa s� hyggelig og naturlig han kunne, at han nok m�tte komme seg hjem og arbeide med leksene sine. Da visste Georg alt at han ikke hadde best�tt pr�ven, - at han hadde sviktet, at det ikke ble noe vennskap mellom dem. Da visste han at avstanden var for stor. Dette var siste gang Henrik s� Georg som ikke kom igjen p� skolen etter nytt�r.” S 259

14
”Georg hadde sluttet skolen et halvt �r f�r middelskoleeksamen, selv om han kunne v�re sikker p� � f� en god eksamen. 3 �r var g�tt og Henrik hadde hatt vond samvittighet ofte siden, var han kanskje �rsaken til at Georg sluttet?” S 260

15
”En tid senere gikk Henrik av sted til N�stet for � opps�ke Georg. Han hadde ikke v�rt her nede p� N�stet siden den gang for 4 �r siden, men alt var som f�r, det var som om tiden hadde st�tt stille.” S 274

16
”Georgs mor sto p� kj�kkenet og vasket opp, aldeles som sist. Var det enkelte mennesker som alltid gjorde det samme? Man kunne male et bilde av henne der hun sto over oppvaskbaljen og kalle det ”tidl�shet”. ”E det ikkje mosj� Holter, - generalens s�nn!” Jo det er meg, sa Henrik og fors�kte � gj�re stemmen glad og naturlig. ”Jeg fikk slik lyst � treffe Georg.” S 275 

17
”De kommer for sent no, - mosj� Holter. Om det hadde vorre for 4 �r siden, - d� hadde det vorre en annen sak. Og no ve eg berre Dokker om te � forsvinne herfra og late oss i fred”. Kan De ikke v�re s� snill � si meg hvordan jeg kan treffe Georg? Hun ble hummerr�d i ansiktet: ”Kor De kan treffe Georg som ikkje var fin nok for generalens s�nn d� han formastet seg til � g� p� den fine skolen for bedremanns barn? Nei har eg sagt. Forsvinn har eg sagt.” Han gikk, men halvveis ned i trappen, kom hun i d�ren og ropte p� ham. Hun s� ned og sa ingenting. Han visste ikke hvor lenge han ventet, - men plutselig var ordene sagt, lavt og langsomt: ”Georg, - han er i fengsel.” S 276

18
”Omsider fikk han beretningen. Hun fortalte langsomt og gjentok stadig:” Det er meg som har skylden.” Det var hun som hadde villet ha ham p� Katedralskolen. Han var s� flink p� folkeskolen, og overl�reren hadde en gang sagt til henne at det er synd den gutten ikke f�r studere; han som har s� gode evner. S� hadde hun f�tt ”den ulykkelige tanken” at han skulde f� g� p� god skole og ta middelskolen og kanskje ”ta studenten”. Hun hadde arvet tolv hundre kroner etter sin far. For de pengene kunde han kommet langt og bli en studert mann, og s� skulde det nok bli en r�d med � f� se ham enten som prest eller l�rer eller doktor. Faren hadde ikke v�rt s� begeistret for det, - han ville helst ha gutten i skomakerverkstedet, siden han n� var eneste s�nn. Det gikk bra noen �r, men s� begynte han � klage over at han ikke likte seg og at matematikkl�reren ”jinerte han” og at han ikke hadde noen kamerater som alle de andre. ”Eg h�rer ikkje te p� den skolen,” klaget han. ”Den e ikkje beregnet p� skomakers�nner. Du m�tte minst hatt butikk og kalt deg kj�pmann eller grosserer, far, for te sende meg p� Katedralskolen.” Men s� gikk det bedre igjen, - det var en slik utrolig forandring at de begynte � fryde sig alle sammen. ”Og det var mosj�en sin skyld”. ”Der var det sagt! Han hadde ventet det hele tiden, og nu var det sagt”. S 279

19
”S� var det den dag Henrik hadde v�rt p� bes�k. Efterp� var det forbi med gleden. Han klaget aldri. Han sa ikke vondt ord om ”mosj�en”. Han ble bare m�rk og sint. Han blev s� vanskelig � ha med � gj�re hjemme, og ingen visste hva han gikk og tenkte p�. Men da han kom hjem fra skolen den dagen de hadde f�tt ”julelov” - da slengte han boktasken p� kj�kkenbordet og lovet dyrt � hellig at han aldri skulle sette sine ben p� skolen mer. Det nyttet ikke verken hva hun eller faren sa og spurte, han var ikke til � rokke og ingen forklaring ville han gi. Like over nytt �r en dag kom han hjem og fortalte at han hadde tatt hyre p� en b�t. Og et par dager etter drog han til sj�s”. S 280 

20
”Da han kom hjem, ba han om � f� begynne i verkstedet til faren og den f�rste tiden hjemme, var han s� glad og snild at det nesten var for godt til � v�re sant. O det varte ikke lenge. Han var nok enda bitrere enn noensinne f�r. Ofte var han s� uh�flig og uforskammet mot de fine kundene at faren m�tte si fra. Og dermed sluttet han en vakker dag. ”Eg vil ikkje bukke og skrape for slike snyltedyr,” ropte han og str�k sin vei. S� hadde han f�tt en venn, - en riktig slaur og spetakkelmaker” - som satte ham op p� alle m�ter. Han var et par �r eldre enn Georg og hadde slik indflytelse p� ham at han ikke var seg selv mer. En gang var det Henrik Holter sent og tidlig. Nu var det Laurits Olsen. Og nu satt de i fengsel begge to. De hadde stelt til spetakkel utenfor Losjen da det var borgerfest og var kommet i slagsm�l med politiet. Dermed bar det i arrest med dem, og der kom de til � sitte til langt ut i det nye �ret”. S 281

21
”Jeg skal be mosj�en om om forladelse for at eg var urimelig da De kom. Vil De g� og snakke med Georg? Ja, jeg skal be min far om � ringe til direkt�ren s� jeg kan f�r snakke med ham s� lenge jeg vil”. S 283

22
”Han snakket med sin far som straks ringte til politimesteren. Faren bekreftet senere at det var i orden og Henrik kunne f� snakke med Georg s� lenge han ville, p� tross av at Georg satt inne for � ha g�tt l�s p� politiet, alts� en alvorlig historie”. S 284

23
”Var det min skyld at du sluttet p� skolen? P� en m�te var det din skyld. Men jeg var ikke dummere den gang heller enn at jeg forsto at hvis det ikke hadde v�rt dig s� hadde det v�rt en annen. Derfor er jeg ferdig med dig. Du er bare en av mange. Men forholdene er jeg ikke ferdig med.” ”Du mener samfundsforholdene som gjorde det umulig for dig � trives p� skolen?” ”Ja, jeg mener det. ”Er du nu sikker p� de? En annen gutt enn du kunde kanskje ha klart det godt selv om han var fattig.” ”Det vet jeg ingenting om. Jeg vet bare at jeg ikke klarte det. Eller vilde ikke klare det. Jeg led s� forferdelig p� skolen bare p� grunn av den helvedes matematikkl�reren, - jeg f�lte s� godt hver eneste dag at jeg ikke passet der, - og s� var jeg s� brennende overbevist om at jeg var like klok og like verdifull som dere andre, - ja, kort sagt, - jeg hatet skolen og dere alle og hele byen og hele livet, s� jeg hadde sluttet i hvert fall.” S 286

24
”I slagsm�let utenfor Losjen var det i grunnen ikke konstabelen jeg for l�s p�. Det var matematikkl�reren, Halstein, du vet. Jeg har ikke fortalt det til noen f�r, fikk det ikke til, syntes det var for flaut. Men en ting kan jeg love deg. Jeg skal en gang til ha et opgj�r med Halstein som han skal huske til sin d�dsdag.” ”Hva er det han har gjort deg?” S 290

25
”Det var i tredje middel. Jeg var flink i matematikk den gangen. Men en dag hadde jeg glemt opgaveboken hjemme. Han sa ikke stort i timen. Men da timen var slutt og vi gikk ut av klassen, stanset han mig og ventet til dere var ute. Det er best du f�r en p�minnelse sier han og finner frem et spanksr�r fra kateteret, griper meg i armen, gir mig fem rapp over l�rene s� t�rene spratt av �inene p� meg. Etter den dag holdt jeg nesten ikke ut � lese matematikk. Bare jeg tenkte p� Halstein gikk det rundt for meg. Det gikk nedover hver m�ned. Jeg blir liksom aldri fri for det og s� en dag da jeg ble h�rt og ingenting kunde sa han at jeg skulde komme hjem til ham klokken seks om ettermiddagen. Han holdt et lite foredrag om hvor bedr�vet han var over meg. Det gikk den gale veien og det kunde ikke komme av annet enn dovenskap eller trassighet. Eg hadde jo f�r vist at det ikkje kom av mangel p� evner. Dovenskap kunde han b�re over med, men trassighet skulde knekkes. S� selv om eg var en stor og kraftig gutt, s� skulde eg no f� bekjentskap med riset. Tror du han hadde v�get det med de andre guttene, med deg for eksempel, om du hadde v�rt doven som en slaktegris? � nei, far. Han visste ka han gjorde. Han visste eg var s�nn te en skomaker, at eg ikkje hadde venner i klassen, eg var ikkje farlig. Jeg visste at satte eg meg op mot han, var det slutt p� skolen. Eg var solgt. Eg var ikkje rasende akkurat da, eg hadde likesom ikkje kraft til det, eg kunde likesom ikkje tro at det var sant, og s� var eg s� skamfull. Men dette hadde han ikke lov til. Hadde han ikke?” S 291

 26
”Hvis han hadde snakket med rektor og forklart han at jeg var doven og trassig - s� hadde eg f�tt pryl p� skolen og brev med hjem og alt mulig. Nei far, Halstein visste nok ka han gjorde. Han var p� den sikre siden. Du m� ikkje tro at han fors�mte � fortelle meg at det bare var av hans godhet han riste meg hjemme hos seg sj�l og ikkje lot meg f� straff p� skolen s� at alle fikk vite det ”og dine foreldre skulde opleve en s�nn skam og sorg. Hvorfor fant du deg i det? ”Snilde Henrik du er en rikmannss�nn, du bor til og med p� en festning, du er beskyttet p� alle kanter, alle er h�flige og hyggelige mot deg, - du kan oppn� omtrent ka du vil; det beste bevis er at vi f�r lov te � sitte her og snakke s� lenge vi vil fordi din far, generalen , har ringt til politimesteren. Men derfor vet du ikke stort om verden heller. Det er nesten synd � fortelle deg om det og ikkje la deg f� lov til � v�re uvidende og naiv som du er”. S 293

27
”Dette har eg bare fortalt til Laurits og deg, fordi jeg simpelthen trengte til at du forsto det. Men jeg sladrer ikke p� Halstein”. S 295

28
”Han plaget meg under fire �ine. Og jeg skal gj�re op med ham under fire �ine. Konstabelen fikk litt av det han skulde ha. Men han skal f� det. Jeg skal ringe p� hos ham en ettermiddag klokken seks n�r jeg vet han er hjemme, og st� i stuen hans med sofaen, og s� skal han f� sig en omgang p� t�rre never, s� han ikkje kan vise fjeset sitt p� skolen et par ukers tid. Da tror jeg han skal miste lysten p� � svinge riset, - om det er andre gutter han v�ger sig p� � kommandere hjem til sig. Og det kan du v�re skr�sikker p� det er. Han finner alltid et offer”. S 296

29
”Min foreldre er gode og snilde og bra mennesker, men de er fiender av sin egen sak. De har ikke mot til � se hvor oppr�rende verden er.Ta flokken som sto foran Losjen og s� matadorene komme til borgerfest, - de solet sig i de rikes glans. De kunde ikke engang holde sig borte og v�re anstendige. De kyper og kror seg hvis de f�r et gemyttlig ord fra de mektige. Det er s� usselt du kunde kaste opp. De har ingen vilje til � reise seg. De forst�r ikke at hele samfundet er bunnurettferdig og pillr�ttent. Derfor forst�r de heller ikke at det st�r til dem � skape et nytt samfund; de har makten til det hvis de bare har viljen og holder sammen og ikke er s� elendig feige og skaml�se. Det skal jeg bruke mitt liv til � l�re dem. Det er ikke noe jeg har bestemt. Det er min skjebne som har bestemt det. Det er derfor jeg blev satt p� den fine skolen og han oplevet det jeg har oplevet. Jeg er utpekt til � arbeide for det nye samfund. Hvordan vet jeg ikke ennu. Det er s� meget jeg ikke vet. Jeg er heldigvis bare nitten �r. Men du kan stole p� at jeg skal bruke tiden godt. Jeg trenger ingen skole og universitet for � l�re det jeg har bruk for”. S 297

30
”Jeg skal arbeide i skomakerverkstedet, - og lese, lese i to-tre �r. Og s� skal vi se. – Men tror du mine foreldre blir lykkelige n�r de opdager at jeg er ”rabulist” og ”opvigler” og hold dig fast! sosialist? � nei du, - da kjenner du ikke mine sm�k�rsfolk! Nei bukke og skrape og smiske og kysse riset - det er fin og god opf�rsel. S� ynkelig er det.” S 298 

31
”Henrik styrtet hjem for � fortelle faren at Georg var blitt d�rlig behandlet og at hans opf�rsel nu hang sammen med hva han gjennemgikk da. Han var ikke et �ieblikk i tvil om at faren vilde hjelpe Georg”. S 301

32
”Det er aldri morsomt for en embedsmann � blande sig i andre embedsmenns anliggender. Men jeg skal gj�re et fors�k, s� lite jeg enn liker det Jeg f�rst�r dig mer enn godt. Jeg er ikke belemret med noen over�mfindlig social samvittighet i retning av socialisme. Likhet - det er en illusjon og en naturstridig illusjon. Menneskene er ulike, og de kan aldri f� det likt. Fikk de det, vilde de snart f�le det som en forbannelse. En annen sak er det at vi har noe som heter likhet for loven - et uvurderlig gode. Etter et kvarter var faren tilbake opr�mt mens han gned seg i hendene: ”Det gikk fint, Henrik. Det gikk riktig fint. Mesteren hadde selv f�tt en uforklarlig sympati med de to karene. Han skulde godsnakke med de to konstablene, som er den forn�rmede part og f� dem til � n�ie seg med en unskyldning. Og dermed kan de to knekter forlate sin ulystelige bolig i morgen ettermiddag og undg� rettssak og hele elendigheten. Slik er det. Du er en heldig gris, Henrik, som er min s�nn. L�p nu ned i N�stet eller hvor det var og bed skomakerforeldrene om � gj�re i stand fetekalven til den forlorne s�nns hjemkomst”.   S 302

33
”Han traff dem begge. Det ble ingen overstr�mmende jubel. Det verste er skammen. Folk kommer til � fryde seg over � slenge han i fjeset at han har sotte inne”. S 303

34
”Dere skal ikke v�re redd for Georg. Han er ingen ynkrygg. Moren: Nei han er ingen ynkrygg. Han er overmodig og vil ikkje l�re utav ham som var saktmodig av hjertet. Det er det som er feilen”. S 304

35
”Nytt�rsaften var det str�lende v�r. Det var kommet sne om natten. Hele byen og alle fjellene var skinnende hvite, og solen str�lte. Om ettermiddagen blev det en vidunderlig, dypbl� skumring mens tusener av stjerner langsomt lyste frem p� himmelens fl�ielsteppe. Byen var lykkelig.- ……   - Man hadde ingen grunn til � ta noen bitter avskjed med det gamle �r, - og det nye kunde man se i m�te med fortr�stning…….” S 305

36
”------stjernene blinket t�lmodig gjennem den lang natt helt til det bleke skj�r av en ny dag steg over fjellene. Og da var byen g�tt inn i det Herrens �r 1889”. S 306

1
”Med Katedralskolens elever kom den nyhet inn i mange hjem at en matematikkl�rer ved navn Halstein hadde hatt pinlige oplevelser. Ingen visste ikke riktig hvordan det hang sammen, men det blev p�st�tt at han skulde ha f�tt s� radig pryl av en tidligere elev at han verken kunde sitte eller st� og slett ikke vise seg p� skolen. Det vakte ingen sorg, for han var d�rlig likt. Efter hvert kom det frem at han skulde v�re en elendig gutteplager. Det var en hel flokk gutter som i �renes l�p skulde ha funnet seg i hans mishandlinger for � undg� afstraffelse i skolen og av skrekk for at foreldrene skulde f� vite noe. Det blev en del snakk om skoledisiplin”. S 384

37
”Har du tenkt p� at en virkelig revolusjon�r m� sette ideen h�iere enn menneskeliv, - og at hans respekt for menneskeliv m� v�re minimal? Det fl�t blod i stride str�mmer i Paris under revolusjonen. Stol p� mig - det kommer til � flyte blod i ennu stridere str�mmer n�r det store rettferdighetens  opgj�r kommer. Trist at jeg ikke f�r opleve det.

Nu for tiden er alt tomt og trett, en s�rpet andedam med en velopdragen underklasse, en ennu mer velopdragen mellemklasse, en overklasse som betrakter sine privilegier som noe selvskrevet. Og her hjemme er det verre enn verst, ikke til � holde ut for s�vning humbug og bl��iet idiottro p� �nd og civilisasjon, videnskap og fred og fremskritt og evig gode dager”. S 395

 38
”----s� gikk det noen tid, og man fikk mer normale dager. Det f�ltes nesten godt � bli satt p� smalere kost med samtaleemner. Vind og v�r, - det var nok i minste laget, men det var i hvert fall solid og trygt. Og heldigvis: skibsfart og handel blomstret, hver dag var det liv p� V�gen og Torvet, fisken sprellet i kummene, og det blev prutet med liv og lyst. Det var ruskev�r i blant, heller ikke vinterstormene gikk man fri for, men det ble ikke spurt forlis og ulykker. Og plutselig en dag var v�ren der. Det l� sne ennu p� alle fjell, men solen flommet over byen, luften var bl�t, bl�sten var mild som kj�rtegn. Det var herlig � komme op i h�iden og la seg fylle med frisk luft og fr�tse i all denne tidlige marsv�rs forjettelser”. S 414

39
”Brehmer: Han visste hvilke krefter han hadde med � gj�re. Derfor var han sikker p� seg selv. Det var han som styrte. Derfor f�lte han seg s� inderlig hjemme i den verden som var hans, hvis trygge, skj�nne basis var denne by. Ja, han kunde si at han f�lte seg hjemme i livet, det hadde aldri m�tt ham p� en skremmende m�te med g�ter og hemmeligheter og overraksende krefter; han var fortrolig med det som skjer med sine egne stuer. Og s� gikk han nu og studerte i fullt alvor p� om han bare var en brikke i et spill - og ikke spillets overlegne leder”.  S 435

40
”Si meg, du Jakob, - har du tenkt p� om vi liksom bare skulde v�re brikker i et spill som historien eller skjebnen eller ka du vil sitter der og flytter p�? Eg mener at det bare er innbilning at vi bestemmer og planlegger og leder arbeidet og utviklingen dit vi vil? At det er en usynlig makt, kall det historien, som trekker i tr�dene og ler av alt vi foretar oss og skaper helt andre ting av det enn vi har tenkt? Eg synes av og til det er en uhyggelig tanke.” S 452